Therese Nortvedt

N. gjorde seg først gjeldende som grafiker. Hun utmerket seg med sin særegne bruk av etsing. Motivmessig dominerte menneskeskikkelser. Fremfor individuelle trekk betones det karakteristiske gjennom øyne, maskelignende ansikter, brokker av bevegelse. Formalt mestret hun dette ved rytmiske konturlinjer og spill av kontraster mellom lyse og mørke felter. De fleste av bildene fra tidsrommet 1979–81 henviser imidlertid like mye til mennesket i storbyens neonlys og rockekonsertenes disco-lys. Mer enn noe annet anspores N. av mediasamfunnets mangelfulle verbalkommunikasjon til å utfordre vår visuelle fantasi og kommunikasjonsevne. Derfor er øynene fremtredende i hennes motivkrets. Hos N. forekommer aldri figurasjon uten i kombinasjon med vidtdreven abstraksjon. F.eks. kan hun la en tynn rytmisk strek etterlate seg den flate konturen av et ansikt, og ved bare å bearbeide øyenpartiet i en finmasket valørvev fra hvitt mot svart, som synliggjør øyenhulens rom og øyeeplets volum, gir hun liv til ansiktet som helhet. Med årene har N.s fabulering tiltatt parallelt med utvidelsen av hennes tekniske repertoar. Der hun før brukte rødfarge i sine svart-hvitt-bilder for å understreke symbolverdien eller stoffligheten, anvender hun nå også materialer som pelsbiter, i collagepregede komposisjoner. Men i sine malerier (1981–83) lar hun fargene og måten hun legger dem på, være avgjørende for billedutsagnet. Her legger hun for dagen et mangfold, som imidlertid tøyles stramt omkring et grunntema - som oftest to motstridende billedutsagn - som hun så varierer over.