S. er kjent som karikaturtegner i norske aviser og ukeblader fra 1950-årene av, senere også i utenlandske tidsskrifter. Inspirert av amerikanske, franske og engelske tegnere, særlig Ronald Searle, skildrer han oftest allmennmenneskelige, men også politiske situasjoner. Det komiske i situasjonene bygger på enkeltindividers opptreden og karikerte utseende, samt S.' egen tekst. Personene skildres med vekt på noen få karakteriserende eller stemningsbærende elementer, f.eks. en overdimensjonert nese, brukt bl.a. i serien Storbyens problemer, Aftenposten 1972. De kraftig markerte konturene spiller derfor stor rolle i figurfremstillingene, mens det omgivende miljø beskrives med noen få streker som angir perspektivet og de viktigste detaljene i forhold til situasjonen. Gjengivelsen av volumer, lys og skygge er derfor gjerne sterkt forenklet, med unntak av en del portretter, f.eks. datteren Anja (1962). I sine politiske tegninger viser S. mistro til toppolitikere og mennesker med stor makt ved hjelp av karikeringer der brutale, kyniske og maktglade personlighetstrekk fremkommer. Hans sympatier går i retning av "gjennomsnittsmennesket", som fremstår som personer som ikke alltid behersker den situasjonen de befinner seg i, eller står maktesløse overfor andres maktovergrep eller små og store naturfenomener.