Liv og virksomhet

Avskjeden, 1895. Nasjonalmuseet,

. fri

Død, 1896. Nasjonalmuseet,

. fri

Ung pike, 1890. Nasjonalmuseet,

. fri

J. vokste opp i Drammen som sønn av en av landets mest kjente skipsbyggere og, i en periode, en av Drammens rikeste menn. Han hadde først tenkt å bli arkitekt, og meldte seg derfor inn på von Hannos tegneskole i Kristiania, hvor han gikk i to år. Men det ble tidlig klart for ham at det var maler han helst ville bli, og i 1880 begynte han på kunstakademiet i München. Hans eldste bror Marinius, som var skipsingeniør, hadde også studert i München, og var god venn av flere av de norske kunstnerne der. Ved akademiet studerte han først tre semestre under Benczur, en ungarsk maler som hadde vært elev av Piloty, og bar preg av det. Hans spesialitet var bl.a. det representative portrett. De tre siste semestrene i München malte han under Löfftz, hvis spesialitet var stemningsfulle landskap og små interiørbilder. I 1884 debuterte J. på Høstutstillingen med to små figurbilder, og i årene som fulgte kom det ene av hans kjente naturalistiske malerier etter det annet. Høsten 1884 og utover vinteren 1885 leide han atelier sammen med Eyolf Soot i Kristiania og malte blant annet Vanvidd (1885) som han sendte til Verdensutstillingen i Antwerpen våren 1885. I 1887 var hans kanskje aller best kjente maleri, Arbeidsløs (1887, Nasjonalgalleriet, Oslo) ferdig, og to år senere fulgte Enken (1889, privat eie). Alle var malt i en nokså tung, neddempet koloritt, som passer meget bra til det litt tungsindige alvor som synes å prege de fleste av J.s malerier. Han ble regnet som en av de mest talentfulle av de unge, naturalistiske malerne. Da Harald Sohlberg henvendte seg til Erik Werenskiold i 1890 med ønske om å bli elev hos ham, måtte Werenskiold avslå, men satte Sohlberg i forbindelse med J. som han omtalte som en av våre "mest lovende yngre kunstnere". Sohlberg ble dermed elev av J. i Slagen våren 1890 og delte både bolig og atelier med ham.

J. hadde slått seg ned i Slagen, omtrent midtveis mellom Tønsberg og Åsgårdstrand, kort tid etter hjemkomsten fra München. Med korte avbrekk kom han til å bli boende der resten av sitt liv. Til tross for at hans malerier ofte fikk positiv omtale, og at han jevnlig stilte ut på Høstutstillingen, hadde J. store vanskeligheter med å få solgt bildene sine. Økonomiske problemer syns å ha tynget ham i mange år, selv om han levde svært enkelt og spartansk. I 1891 og -92 gjorde statsstipendet det mulig for ham å reise til Paris, hvor han malte under Cormon. I tillegg studerte han flittig arbeider av andre franske kunstnere, som bl.a. Millet, Bastien-Lepage og Bonnat. Pariserårene ble likevel langt mindre avgjørende for J. enn tiden i München. Han var alt en moden kunstner med flere av sine hovedverk bak seg da han kom til Paris, og søkte snarere bekreftelse for, og utdypelse av, det kunstneriske uttrykk han hadde utviklet, enn nye uttrykksformer. Både stil og motivvalg syns forbausende uendret før og etter pariserårene, og det er i det hele tatt påfallende i hvor stor grad J. holdt fast ved 1880-talls naturalismen gjennom hele sin kunstneriske produksjon.

Da kunstforeningen i Kristiania i 1914 arrangerte en retrospektiv utstilling av hans kunst, var dette faktisk første gang publikum fikk anledning til å se en større, samlet mønstring av J.s malerier. Denne utstillingen fikk til dels meget positiv omtale i avisene, og bidrog til å bringe J.s navn noe mer i fokus igjen. De følgende år malte han også flere bilder som fikk bred og rosende omtale av flere anmeldere, til tross for at J.s naturalisme etter hvert må ha stått i klar kontrast til de mer moderne frembringelser innen norsk samtidskunst. Av hans mest kjente arbeider fra senere år kan nevnes: Veslebror (1915), Budskapet (1916), Bestefars yndling (1918), Brevet (1920) og Hos bestemor (1922).

Foruten enkelte rene landskap, er de fleste av J.s malerier genreaktige motiver med tilknytning til Slagen-befolkningens hverdag. Menneskene er oftest fremstilt i sine lave, trange stuer, gjerne satt opp som mørke silhuetter mot vinduet hvor lyset strømmer inn. Denne plasseringen bidrar til å gi menneskeskikkelsene monumentalitet, noe som også understrekes av den store ro og uforstyrrelighet som synes å prege dem. Tunge og trauste, uten store fakter eller følelsesutbrudd tar de imot det livet har å by dem av godt og vondt. Koloritten er fint avstemt i valørene og uten sterke fargeklanger eller voldsomme kontraster. J. agiterer knapt for noen sosial eller politisk omveltning i sine malerier fra arbeidsfolks hverdag, og de inneholder lite eller ingenting av den bevisste reformiver som preger f.eks. Chr. Krohgs 1880-talls malerier. Men i motsetning til Krohg, delte J. arbeiderbefolkningens kår. Han levde blant dem, og på samme måte som dem. Dette gir hans malerier en gjennomgripende ærlighet, som redder dem fra å skli ut i en glatt sentimentalitet som ofte ligger på lur i denne typen motiver.

Familierelasjoner

Sønn av

  • Jens Jørgensen, skipsbygger
  • Karoline Knudsen

Gift med

  • 1900 med Mathilde Nilsen (f. 1863)

Utdannelse

Arkitekt von Hannos tegneskole, Kristiania 1877 - 79; kunstakademiet München under Gyula (Julius) Benczur og Ludwig von Löfftz 1880 - 83; elev av Fernand Cormon, Paris 1891 - 92.

Stipender, reiser og utenlandsopphold

Statens lille stipend 1888 og -89; Statens stipend 1890 og -91; Studieopphold München 1880 - 83; Paris 1890 - 92.

Priser, premier og utmerkelser

Bronsemedalje Verdensutstillingen i Paris 1889.

Offentlige arbeider

Utsmykninger og verk i offentlige samlinger:

  • Nasjonalgalleriet, Oslo
  • Stavanger Faste Galleri
  • Drammens Kunstforening Faste Galleri
  • Skien Kunstforenings Faste Galleri
  • Oslo Bymuseum
  • Helge Væringsaasens Samling, Elverum

Portretter

  • Tegning utført av BL gjengitt i Tidens Tegn 21.01.1912
  • Tegning utført av Henrik Sørensen gjengitt i Verdens Gang 01.03.1914
  • Byste utført av Carl E. Paulsen, Slagen kirkegård (avduket 04.11.1945)
  • Selvportrett (blyant) gjengitt i Tønsberg Blad 10.03.1961