S. er født i Porsgrunn, men vokste opp på Meheia ved Kongsberg. I 1954, tjue år gammel, kom han inn på Statens Håndverks og Kunstindustriskole, Oslo. Men først på Kunstakademiet i slutten av 50-årene, møtte S. lærere og venner som etter hvert skulle komme til å prege hans fremtidige orientering og utvikling som kunstner. Alexander Schultz vakte hans interesse for fransk maleri. Verker av Henri Matisse, Pierre Bonnard og Édouard Vuillard ble i disse og kommende år viktige studieobjekter for ham Like stor betydning for S.' innsikt i kunsthistoriske forutsetninger fikk imidlertid den gamle André Lhote-eleven Sigurd Danifer. Den aldrende Danifer ble en god venn og veileder for den unge S., og det var nettopp Danifer som henledet hans oppmerksomhet på kubistenes formeksperimenter. Fransk maleri fra årene omkring 1910, både fransk tradisjonalisme og avantgardisme, ble dermed den perioden i europeisk kunsthistorie som S. allerede i ungdommen knyttet et nært forhold til. S. arbeider hovedsakelig med interiører, stilleben og modellstudier, og en sjelden gang med landskapsbilder. På dette grunnlag kan S. karakteriseres som intimist, selv om flere av hans malerier inneholder ekspressive elementer og innholdstunge symboler. På det formale planet dreier den kunstneriske problemstillingen seg om å utforske organisasjonsprinsippene form og farge. Hans egen utvikling som maler har pendlet mellom faser hvor lineære form- og flatekonstruksjoner har dominert og perioder hvor bredt anlagte fargesystemer, med nærmest impresjonistisk penselføring, har strukturert figurasjonen.
Som maler begynte S. forsiktig. De tidligste figur- og landskapsbildene er ofte holdt i en følsomt nyansert, men gråstemt koloritt. Det litt gammelmodige i opplegget slo flere kritikere. Portrett av en ung pike (1961) minnet enkelte om Vilhelm Hammershøis portretter. Da S. i 1963 stilte ut sammen med kollegene Frans Widerberg, Johannes Vinjum, Niclas Gulbrandsen og Eilif Amundsen, foruten den meget eldre Finn Schmidt-Melbye, ble mønstringen oppfattet som antimodernistisk stilromantikk i pressen. At unge kunstnere i alderen 29–33 år kunne forfekte så konservative holdninger, vakte oppsikt. Men snart fant S. fram til en mer robust uttrykksform og en friskere fargeskala. På separatutstillingen i Unge Kunstneres Samfunn i november 1966 stilte han ut Stilleben med konkylie (1964–65). Dette impresjonistisk oppfattede maleriet indikerte at den løse tegningen og valørregisteret, som enkelte anmeldere hadde påpekt som svakheter, var nøye beregnet fra kunstnerens hånd. Flere kunstskribenter antydet at S. hadde hentet inspirasjon hos Henri de Toulouse-Lautrec i enkelte av denne utstillingens bilder. I 1970 innledet S. sitt første lengre utenlandsopphold. Studieturen gikk til landsbyen Mougins i Sør-Frankrike. Her ble Bord og speil (1970, Nasjonalgalleriet, Oslo) malt. S. tok utgangspunkt i Ludvig Karstens maleri Foran speilet (1914, Nasjonalgalleriet). Bord og speil fremstiller, som tittelen betegner, et bord og et speil i et ellers spartansk utstyrt rom. For S. bestod det maleriske problemet i å oppnå sammenfall mellom flate og dybde, og ved å ta speilrefleksene aktivt i bruk oppnådde han å forstyrre bildets perspektiviske illusjon av romlighet. Dissonerende former i flaten og tilløp til prismatiske brytninger er videre med på å utviske skillet mellom flate og dybde. Maleren og motivet (I og II, 1972–73), som ble vist på gjennombruddsutstillingen i 1973 (Kunstnerforbundet), videreførte de kubistisk inspirerte impulsene. Særlig de tilførte perspektivfeilene og den bevisst naive tegnestilen bekrefter kunstnerens intensjon, å skape distanse mellom figurasjonen og bildets abstrakte flatekarakter. I Halvakt (1972) og Halsbåndet (1972–75) bygger S. direkte på Pablo Picassos og Georges Braques collageteknikk. Bildene er malt direkte på avispapir og er påklistret tapetbiter. Det er likevel ikke klebebilder etter vanlig definisjon, ettersom collage-elementene legges inn under den helhetsvirkningen som det påmalte bildet fastlegger.
Kunstnerens produksjon i annen halvdel av 70-årene viser at S. på dette tidspunktet like mye modellerte som konstruerte bildene sine. Hans interesse flyttes gradvis fra flate og billedbygging til farge og mønster. Geometrien er fremdeles tilstede som et skjult, underliggende raster, men det sensuelle fargeskiktet avløser nå de tidligere litt stive motivgjengivelsene. Venninder, gul vase (1974–76) er utstyrt med urealistiske proporsjonsforhold og forkortninger. Likevel bringes ikke bildet ut av sin balanserte harmoni. De kompositoriske grepene dempes ned på grunn av fargenes ornamentale spill i overflaten. Samme effekt finner man i Italia (1975), På balkongen (1977–79) og i de skisseaktige studiene fra Hellas (1977). I bildene til S. spiller figurene stort sett bare rollen som inventar og staffasje. I Betroelsen (1977–79, Nasjonalgalleriet), derimot, skildrer S. et handlingsforløp og avleverer dessuten en psykologisk karakteristikk av de to kvinnene, som sitter i en nyrokokko sofa med bugnende former. Her er den kompositoriske løsningen identisk med bildets budskap; alle bildets elementer er samlet i et slående symbolsk tegn (hjerteform).
I ungdommen syslet S. med malerier i beskjedne formater. Men i årene rundt 1980 gav han seg i kast med bilder opp mot monumentale størrelser. Samtidig kan man observere en sterkere uro og en ny subjektiv holdning i maleriene. Serien med bilder fra Tunisia (Djerba 1980–81), som ble vist på Festspillutstillingen i Bergen i 1981, kan eksemplifisere denne kunstneriske frigjøringsprosessen. S. er ikke lenger så sterkt som før fanget inn av den franske kunstens klassikere fra årene like før 1. verdenskrig, men skaper nå fritt i forhold til dem. De tidligere impulsene fra vennen John David Nielsens melankolske interiørbilder avløses for øvrig på dette tidspunkt av sitatbrokker, som hentes fra Edvard Munchs bilder. Det ekspressive uttrykket i S.' bilder øker rundt 1980. Andre malerier fra denne perioden formidler også en slags livsfilosofi. I Gullregnen (1978) og Djerba la douce (1980–81, Bergen Billedgalleri) flyter innerom og uterom i hverandre. Bildene kan sees som dekorative tepper med ornamentglade detaljer. Kunstnerens yndlingsmotiv, kvinnen og interiøret, presenterer en livsopplevelse, hvor alt er omdannet til en glidende strøm av vage inntrykk. Det samme stemningsleiet finner man i litografiene, som er frittstående illustrasjoner til tekster av franske forfattere, f.eks. Marcel Proust ("A la recherche du temps perdu"). Den antydende erindringsstilen er også typisk for kunstnerens tegninger.
S. anvender alle typer penselstrøk og teksturer, fra tegning til lasur og fra pastose malinglag til helt terpentin-nedvasket lerret. Basismalingen består av oljehvitt og temperahvitt, like mye av hver malingtype. Vanlige tubefarger tilsettes under arbeidets gang. Særlig etter 1975 har malingens rent stofflige egenskaper og den kreative prosessens prøving og feiling satt spor etter seg i de ferdige bildene.
S. har gjennomlevd tre helt atskilte stilfaser: en forsøksperiode fram til 1970, noen år med systematisk formalisme 1970–74, og en gradvis djervere subjektivisme etter 1974–75. Motivmessig har S. likevel alltid kretset om de samme temaene, især interiøret tolket som stilleben. Hans bilder formidler ofte en sensuell og materiell glede, og interiørenes atmosfære forteller om en tilbaketrukket og mediterende livsinnstilling. I et flertall av disse interiørene kontrasterer S. vinduer og speil i og mot det malte bildet. Speilrefleksene løser det gamle problemet med å fastholde rommet, det vil si gi en opplevelse av rommet selv, i flaten. Refleksjons- eller metakunsttemaet er videre hovedsaken på det innholdsmessige plan. Kunstnerens malerier danner en sluttet og selvrefererende billedverden. Maleriet To kvinner foran speil med maler (1982–83, Nasjonalgalleriet), som ytre sett henviser til betrakterens mer eller mindre normale synserfaring, demonstrerer dessuten noen av malerkunstens teoretiske premisser. For øvrig er nesten alle kunstnerens malerier komponert med en energisk diagonal, som trenger inn i billedrommene og setter bildenes deler i bevegelse. Dynamiske linjer i statiske komposisjoner er denne fremragende malerens fremste visuelle verktøy.
