Da J. som 25-åring begynte på Kunstakademiet, hadde han i flere år arbeidet som kjemiker. Debututstillingen i Unge Kunstneres Samfunn i 1975 inneholdt en rekke storbyinteriører. Med bilder som Vegg, Høyhus, Dørene lukkes (fra T-banen) og en serie Gatebilder markerte J. seg som tilhenger av den såkalte kritisk-realistiske retning innen nyere norsk kunst. Denne nyfigurative tendens tar ofte utgangspunkt i det moderne storbysamfunnet. Når byens portrett tegnes, i form av eldre hus og fasader, er det gjerne med miljøbevarerens varme og entusiasme for fortidens ro og harmoni. Men av og til kan de gamle arkitekturformene fremtre som mennesketomme kulisser og symboler på vår sivilisasjons truede eksistens. J. grupperer gjerne sine bilder i serier. I 1975 kom de tidligere nevnte Gatebilder (I-VI), i 1976 Storbyprospekter (I-VI) og Reddiksuite. Mens disse to sistnevnte var satt sammen av etsninger og litografier, stilte han i 1979 ut en rekke malerier i gouache hvor gjennomgangstemaet var mat, som Kjøttdisk (RG), Gulrøtter, Kaffeposer og Potetgull. Men først og fremst dreide det seg om kaker, som J. så som et symbol på vårt samfunns overflødige produkter. J. benyttet ofte denne spenningen mellom det umiddelbart tiltalende og det dypere symbolinnhold i et bilde, f.eks. i serien Vinterreise, som han påbegynte i 1979. Barokk praktutfoldelse, som J. har møtt på sin reise gjennom fyrstenes og monarkenes Europa, blir også til truende symboler på arrogant makt og undertrykkelse. Et enormt slottsanlegg, muligens Versailles, kneiser majestetisk dypt inne og høyt oppe i Vinterreise XXI. I Vinterreise X er det tomt og stille. Vannet fosser ikke lenger i fontenene, og blekt vinterlys behersker områdene. Med dette bryter J. med våre vante forestillinger om disse yndete reisemål. I Vinterreise XVII (Nasjonalgalleriet, Oslo) vises et bortgjemt hjørne av en park hvor en rekke stoler er stablet sammen og et kjempemessig tre er hugd ned og lagt i haug. Bare minner er igjen om varmere tider og det menneskelige samvær som engang fantes under de skyggefulle trærne. Reiseberetningene er ikke bare dystre. Deres spesielle styrke ligger i den vemodige og lokkende skjønnheten som fastholdes.
J. råder over et sjeldent malerisk-koloristisk talent. Han bruker gjerne duse fargetoner og harmoniserer billeduttrykket ved hjelp av akkorder i gråblått, beige og rosa. Krassere anslag i fiolett, brunt og syrlig gulgrønt forekommer også. Komposisjonelt benytter J. seg ofte av en stor og naken forgrunn med skjevt kryssende diagonaler som gir dype billedrom og sugende perspektivvirkninger. Bildene karakteriseres av en spontan, ekspressiv teknikk med mange tørt påsatte, laserende strøk. Fargen får derved et eget skimrende liv. Atmosfærisk letthet kontrasterer motivenes symbolmettede tyngde og alvor. J.s grafikk karakteriseres av den samme spontane ekspressivitet.
