F. fikk tidlig opplæring i modellering av lokale krefter i Stavanger og debuterte på Høstutstillingen 1921 med bysten Den pukkelryggede, samme år som han begynte på Statens Kunstakademi, Oslo. Han møtte så vidt Gunnar Utsond som lærer, men det var studiet under Wilhelm Rasmussen som ble av grunnleggende betydning for hans utvikling. F. opptrådte straks som en moden kunstner med et klart og fast formspråk i en lett abstrahert naturalisme i bysten Ung (1922). I likhet med Nic. Schiøll og Gunnar Janson fulgte han Rolf Lundes eksempel og søkte etter de to årene på Kunstakademiet til Bourdelle, som han kaller "en prægtig læremester, kraftig konstruktør" (Stavanger Aftenblad 12.1925). Det er likevel ikke lett å oppdage direkte innflytelse fra Bourdelles patosfylte skulptur i hans arbeider. Den kraftige bysten av Olav Ansgar Larsen fra 1924 virker mer som resultatet av en hjemlig utvikling (terrakotta Stavanger Faste Galleri, bronse Bergen Billedgalleri). Men Bourdelles streiftog i gotiserende retning kan ha gitt næring til en interesse for nygotisk skulptur, som var vakt tidligere av Rasmussens arbeider for domkirken i Trondheim. F. øynet her et virkeområde og gjorde 1924 i Paris utkast til figurer for alteret i Stavanger domkirke, påvirket av Chartres' eldste, sterkt vertikale statuer.
F. bodde i Stavanger 1925–27 der han fikk reist bronsegruppen Gutten og geitebukken, mens utkastet til fontenen Havhesten ikke ble realisert. Et avgjørende vendepunkt inntraff da W. Rasmussen utpekte ham blant de unge billedhuggere som skulle fortsette hans arbeid med den skulpturale utsmykning av domkirken i Trondheim. F. besøkte kirken første gang i 1926 og var fra 1927 bosatt i Trondheim. Studieoppholdet i Paris 1927 hos Despiau var samtidig en opprustning for oppgavene i domkirken og myntet på hans ubundne utvikling. De første oppdragene i Trondheim gjaldt småskulpturer til interiøret, grotesker og sluttsteiner, som skulle være ferdige til jubileet i 1930. Det varte imidlertid ikke lenge før han, i likhet med Nic. Schiøll, modellerte utkast til de enda ikke vedtatte store statuer for Vestfronten. Sitt kandidatur for disse krevende oppgaver styrket han med sin 2. premie i konkurransen 1928 om en Olav Kyrre-statue for Bergen, der Schiøll vant 1. premie. Relieffet Hyrdenes tilbedelse (1929) for erkebiskopens inngang i domkirken befestet også hans posisjon. Da det ble vedtatt å fortsette skulpturutsmykningen av Vestfronten og Helge Thiis' plan om 3 fulle statuerekker ble lagt til grunn, stod F. klar til å spille en ledende rolle i det store prosjekt.
Statuen Apostelen Andreas ble godkjent allerede 1929, og i 1934 vant han konkurransen om de tre statuer i Bebudelsen til venstre for rosevinduet. I alt modellerte han gjennom årene 14 av Vestfrontens statuer, foruten gruppen Maria med Jesusbarnet (1931) i erkebiskopinngangen og det store relieff Dommedag (1949) i vimpergen over rosevinduet i vest. F.s nygotiske skulptur har en klar, intellektualisert karakter med et måteholdent følelsesuttrykk, hvor 1920-årenes nyklassisisme inngår som et regulerende element. Sammen med Nic. Schiøll ble han stilskapende i den sene, særnorske nygotikk og fikk betydelig innflytelse på de yngre billedhuggere som kom til å arbeide ved kirken. Han ble etter hvert en uoffisiell kunstnerisk direktør for skulpturutsmykningen. F. identifiserte seg med de bundne oppgaver, uten å føle noen tvang ved å tilpasse seg en gammel stil. "Dette med gotikken har aldri betydd noen tvangstrøye for meg" (Dagbladet 20.11.1965). Han fortsatte arbeidet for domkirken inn i 1960-årene, fra 1964 også som kunstnerisk konsulent for tilsynskomiteen, og betraktet det som kanskje den viktigste del av sin produksjon. Han utførte dessuten en rekke nygotiske skulpturer for andre kirker.
Arbeidet med Vestfrontens statuer gjorde F. godt egnet for bundne oppgaver i annen stil. For plassering foran Tinghuset i Bergen skapte han statuene Visdommen (med bok) og Rettferdigheten (med sverd) (labrador, 1934), ved siden av Schiølls Styrken og Måteholdet i samme harde, forenklede stil. Han hadde tidligere modellert portrettstatuen av C.A. Dahl i Trondheim (bronse, 1930) og vant 1931 konkurransen om P.A. Munch-statuen for Universitetsplassen i Oslo. Bedre enn konkurrentene formet han figuren som en pendant til Middelthuns A.M. Schweigaard, samtidig som dens pregnante knapphet bærer bud om periodens nyklassisisme. Personligheten underordnes et dekorativt skjema.
En ny retning gjør seg også snart gjeldende i hans kunst ved siden av de eldre strømningene. Etter en naturalistisk kvinneakt fra 1933 (gips, Trøndelag kunstgalleri) holder han seg fremdeles nær opp til naturformene i studien av en kvinne som klemmer et barn inn til seg. Den endelige gruppe Mor med unge hugges derimot direkte i marmor med primitiv bredde i de forenklede former, grov overflate og sterk betoning av blokkens plan (1935, Nasjonalgalleriet). Påvirket av kubismen og Ossip Zadkine føres abstraheringen langt videre i Introduksjon fra 1936, hvor kvinnefiguren bøyer hodet mot fiolinen, et motiv F. skulle ta opp igjen flere ganger senere. Figuren utfolder seg som relieff i blokkens forplan, der konvekse former veksler med konkave og den sortmalte fiolin kontrasteres mot den hvite stein (marmor, Trøndelag kunstgalleri). Sorte konturer brukes i relieffet Sittende kvinne fra 1937, som tilfører det maillolske motiv senkubistiske innslag (marmor, privat eie). I en ny versjon av Mor og unge er den opprinnelige følsomheten forsvunnet; formene er brutalisert og gjengitt fra varierende synsvinkler (kalkstein, 1939, privat eie). Et abstraherende hode av Gunnar Reiss-Andersen er helere i sin blokkvirkning og uten fortegninger (gips 1938, marmor 1955, Bergen Billedgalleri).
Med disse arbeider fra annen del av 1930-årene markerte F. seg som den mest eksperimenterende billedhugger i modernistisk retning i Norge, samtidig som han var historismens fremste representant i sin nygotiske orientering. I noe avdempet form kom nyorienteringen til å prege Johan Svendsen-monumentet i Oslo (marmor og granitt, 1940). En allegorisk kvinnefigur med fiolin erstatter den tradisjonelle portrettstatue, mens komponisten må nøye seg med å få sitt hode i relieff på sokkelen. Den tunge kvinneskikkelsen fyller blokkens volum og utstråler en dump følsomhet. I sine senere monumenter vender F. tilbake til portrettstatuen, først med granitt som materiale og samme grove behandling av overflaten som i marmorskulpturene. Lars Hertervig i Stavanger står og skuer utover. F. sa om utkastet at han "ville få frem blikket, løfte ham ut av hverdagen og lage noe helgaktig" (Aftenposten 3.3.1941 aftennr.). Statuen av den skuende maler med paletten eier også en bundet patos i sin klare, samlede helhetsform, mens det visjonære er sterkere uttrykt i en formalt flyktigere studie fra 1942 av en sittende Lars Hertervig, som lyttende legger hånden bak øret.
De øvrige portrettstatuene er ikke så engasjert i karakteristikken, en sittende F.D. Roosevelt i Oslo, massiv i granittblokken (1948–50), og derefter utelukkende bronsestatuer: Johan Sverdrup i Oslo momentant gjengitt under talen, gestikulerende med lorgnetten og med det typiske kast med hodet, den mer pompøse Johan Halvorsen i Drammen (1956–57) og en spenstig Haakon 7 i Trondheim (1971). Utkastet til statue av C.M. Falsen foran Stortinget (1974), som skulle være pendant til Dyre Vaas utkast til statue av W.F.K. Christie, vender tilbake til opplegget i P.A. Munch, men kom ikke til utførelse.
I de mange byster fra hans senere periode har F. forlatt stiliseringen, f.eks. i hodet av G. Reiss-Andersen til fordel for en frisk, uttrykksfull naturalisme. Overflaten er noe røft modellert, med bronse som det adekvate materiale: Alfred Maurstad (1961), Dyre Vaa (1972). Han har også utført medaljer med profilportretter av Carl Berner, A.W. Brøgger og Ulrik Hendriksen.
Foruten statuene, bystene og de mange nygotiske skulpturene skapte F. en rekke mindre arbeider, stilistisk og motivisk nær beslektet, som står sentralt i hans produksjon. De har sitt utgangspunkt i hans sittende kvinnefigurer fra slutten av 30-årene. Et mellomledd er relieffet på Jens Thiis' gravstein (marmor, 1943), hvor skikkelsen er en syntese av Renoirs og Maillols kvinner. Det følger figurer i ro og kontemplasjon, til dels med fiolinen som attributt. Et visst antikiserende innslag i stillingsmotiver og formbehandling er merkbart, kanskje ved forbilder i etruskisk gravkunst. Modelleringen er myk og summarisk, uttrykket følsomt og musikalsk. I disse ubundne arbeider av intim og privat karakter får F.s artistiske begavelse sitt frieste uttrykk. Han var også en ypperlig tegner, og gjorde 1957 utkast til kostymer og dekorasjoner til Kong Oidipos på Trøndelag Teater.
