H. var tidlig klar over at hun ønsket å arbeide med skulptur. Hun tegnet mye, og foreldre og lærere oppmuntret henne til å utdanne seg videre som kunstner. Slekt og venner av familien muliggjorde opphold og studier i flere land, og hun kom derved til å motta impulser fra en rekke forskjellige lærere og miljøer. H. fremhever ellers gjerne at livets skole har vært den mest betydningsfulle. Hennes tidligste skulpturer er figurative, men snart sterkt abstraherte med tynne, langstrakte kropper og lemmer og ganske små knopp-lignende hoder som balanserer på stilkaktige halser. De viser et fjernt slektskap med Henry Moores menneskefigurer fra 1950-årene og kan også ha enkelte påminnelser om Giacometti og Germaine Richier. H.s originalitet kommer spesielt fram i komposisjon og innhold. Et særtrekk er en ofte høyt oppdrevet emosjonell ladning, som gir seg utslag i en sterk bevegelighet. H. fabulerer ofte omkring den menneskelige eksistens og benytter gjerne titler som er assosiasjonsvekkende og poetiske, ofte med en religiøs undertone, som In terra pax og Missa solemnis. Symbolikken kan være flertydig. I Verdens smerte (1965) er en gruppe mennesker innringet av et piggtrådlignende gjerde som bringer konsentrasjonsleire i tankene. Men gjerdet kan også oppfattes som en tornekrone, og sirkelbevegelsen understreker evighetsaspektet ved den menneskelige lidelse. Fra samme periode er The hermetic secret of a silent (1967), et kvinneportrett (selvportrett) hvor hele bakhodet er fylt av en figurvrimmel. Spredte innslag i motivkretsen fra denne perioden er fugler og fabeldyr. Gjennom fantasidyrene fant H. i slutten av 60-årene fram til et nonfigurativt formspråk, samtidig som hun ble klar over at hennes ideer om livet og mennesket best kunne uttrykkes ved abstrakte symboler.
De fleste av H.s skulpturer fra 70-årene er utført i statuett-format, men mange av dem er tenkt som modeller for monumentalskulptur. De viser for øvrig H.s sans for raffinerte materialvirkninger, høypolert messing, bronse og aluminium. H. har også laget flere utendørs-skulpturer i stort format. Den tidligste, Tankens lek (1967, Universitetet, Blindern), er en fantasifull, smekker konstruksjon i corten. Øverst på to høye, slanke ben strekker og bøyer tynne, gjennomhullede og uregelmessige flater seg i en hvirvlende, forblåst bevegelse. Åpen konstruksjon preger også de øvrige monumentalskulpturer, luft og rom trekkes inn i skulpturen som integrerende ledd, linjer og former utfolder seg i heftig bevegede og samtidig myke former i rommet. Aleph (1979–80, Lakkegt./Herslebs gt., Oslo) har imidlertid en mer solid, plastisk tyngde og bevegelsene er brakt til større ro. Samtlige er utpregete rundskulpturer.
H. arbeider fortrinnsvis med utgangspunkt i en metafysisk idé som hun søker å formidle gjennom form og rytme, og særlig ved bruk av geometriske tegn med tradisjonsrik, om enn kompleks ladning. Sirkelen og kulen gir uttrykk for enhet, det evige, eller de ubegrensede muligheter. Spiralen blir et bilde på potensiell kraft og vekst, triangelet henviser til det guddommelige. Hennes tanker og symbolikk er ikke umiddelbart tilgjengelige. Titlene gir en indikasjon supplert med en kort tekst. Selv om det ikke er lett å følge H.s tankeflukt, har likevel skulpturenes form, bevegelse og rytmikk en kvalitet i seg selv. Enkelte ganger benyttes figurative elementer som en hånd, et øye eller et hjerte. Portretter utgjør spredte innslag i produksjonen. Med sin forankring i østeuropeisk kultur og åpenhet til samtidskunsten, representerer H. et originalt og spennende innslag i norsk skulptur.
