K. debuterte på Høstutstillingen i 1916 med et bilde av en krukke blomster i et åpent vindu. Dette skulle bli et av hennes yndlingsmotiv. Etter vårens, sommerens og høstens skiftninger i naturen tok hun inn landskapet utenfor det innrammede vinduet. Hun malte også rene landskapsbilder, foruten enkelte figurkomposisjoner og en rekke portretter.
I 1930-årene arbeidet K. også med grafikk, og med sine tresnitt var hun i 30-årene en av forgrunnsskikkelsene i norsk grafikk. Særlig tresnittene fra Spania-oppholdet med tyrefektninger, toreadorer og prosesjoner var skåret med kraft, dristighet og en virkningsfull modellering. Hun gjennomarbeidet de samme motiver både i maleri og grafikk, som Sorg (ca. 1933, fargetresnittet i Nasjonalgalleriet, Oslo). Gjennom grafikken fikk hennes maleriske uttrykk en fastere form, og fargen ble klarere og mer forenklet. I de offentlige samlinger er hun representert med grafikk. Fra midten av 1950-årene konsentrerte hun seg om å male. K. var naturtilbeder og stemningsmaler og utviklet seg til lyrisk kolorist med utgangspunkt i en impresjonistisk naturopplevelse. Det var først og fremst fargen og den dekorative forenkling som opptok henne. Best lyktes hun i de mer summariske naturinntrykk med bløte linjer og milde fargekontraster, som Blond natt (ca. 1947) og Rosennatt (ca. 1948). I enkelte høstbilder og tidlige figurkomposisjoner (Narcissus) viser hun tydelig påvirkning fra Rudolph Thygesen. Utstillingene i 1950 viste at hun hadde fått et mer personlig grep på fargene. De var mer mollstemte enn tidligere, med dypere fargekontraster i skogsinteriørene. I flere av K.s portretter viser hun en sikker disponering av billedflaten og vel avveide farger. Når hun manglet friske blomster eller himmelen var grå, malte hun seg selv, gjerne med blomster som i Kaprifolium, Den sorte tulipan, Under løvet, Selvportrett i sommerkjole m.fl. Fra 1955 bodde K. på Risøya om sommeren og ellers ofte på en hytte i Lommedalen. De fleste landskapsmotiver fra de senere år er fra disse traktene.
