M. flyttet til Bergen i 1884. Opprinnelig hadde han tenkt å bli arkitekt, og begynte derfor på Bergens tekniske aftenskole. Men i stedet for å gå videre på denne utdannelsen, begynte han på Ingebrigt Viks rosettfabrikk og treskjærerverksted, som var åpnet i 1897. Her var han til verkstedet stengte i 1902. På denne tiden gikk M. på Asor Hansens malerskole i Bergen, inntil han i 1902 drog til København for å videreutdanne seg som billedskjærer. Her arbeidet han hos to norske ornamentskjærere, Ludvigsen fra Bergen og P. Wessel Fyhn fra Trondheim. Han kom deretter inn i kunstakademiets mesterklasse. Fra denne tid stammer Gravferd, som han debuterte med på Charlottenborg i 1905. Samme år fikk han Hielmstierne Rosencrones legat og hadde planer om å reise til Italia, men han kom bare til Tyskland og ble der, for det meste i Berlin, fram til 1910. Her arbeidet han som assistent for den tyske billedhuggeren H. Harro Magnussen. I København hadde M. begynt på det store arbeidet Viljen, der en stående naken mannsfigur med hevet bryst skrider over de mange livets hindringer, symbolisert ved liggende, nakne mannsfigurer. Arbeidet tok han med seg til Tyskland, og derfra sendte han det til konkurransen om Eidsvoldsmonumentet i 1907 under mottoet På viljen kommer det an. Fra Berlin stammer også arbeidet Ungdom, et nakent par i omfavnelse.
I 1910 drog M. til Paris, men dårlig økonomi hindret ham i å få undervisning der. Han gikk mye i museer, og billedhuggere som særlig opptok ham var Michelangelo, Rodin og Meunier. Høsten 1910 reiste han fra Paris til Rouen og over England til København, dit han kom i 1911. Her holdt han sin første større separatutstilling, og den vakte oppmerksomhet. Blant de utstilte arbeidene var Tragedie, en skulptur han hadde modellert i 1912, og som viser en halvt sittende, halvt liggende naken mannsfigur. Hele kroppen er anspent og lukker seg fra omverdenen. Den samme lukkethet kommer til uttrykk i ansiktet, der blikk og ansiktstrekk forteller om et menneske som er dystert stengt inne i egen tankeverden. Sommeren 1914 var M. på besøk i hjembyen. Han hadde planer om å reise ut igjen, men verdenskrigens utbrudd vanskeliggjorde det. Senere ble det aldri noe av større utenlandsreiser, og M. kom til å bli boende i Bergen resten av sitt liv. Han ble derfor nokså isolert i norsk kunstmiljø. Rett nok deltok han i noen konkurranser, men uten hell, og lite er derfor kjent av M. utenfor Bergen. Men i sin hjemby ble han en populær kunstner. Det var få billedhuggere i Bergen, og markedet for privat og offentlig skulptur var så stort at han her kunne leve som billedhugger. I 1917 bygde han sitt eget hus med atelier som han i 1960 utvidet slik at det kunne huse store deler av hans produksjon. Det fungerer i dag som skulpturmuseum.
M.s produksjon består av portretter, offentlige monumenter og en tredje kategori som kan kalles mer filosofiske arbeider. De fleste monumentene er i mindre målestokk. Blant de større monumenter kan nevnes Sprinteren utenfor Brann stadion (bronse, avduket 1930). Den forestiller en naken mannsfigur liggende klar i startgropen og er typisk for den maskuline viljes- og kroppsdyrkelse som var så karakteristisk i tiden, og som vi også finner i Viljen. Ideen til Sprinteren skriver seg fra 1924, da han sendte et utkast over den moderne idrett til en skulpturkonkurranse i forbindelse med de olympiske leker i Paris i 1924. Her inngikk Sprinteren som midtfigur i et stort tenkt monument med relieffer på hver side. De skulpturene som kan kalles mer filosofiske arbeider var ikke bestillingsverk, men arbeider tenkt som uttrykk for kunstnerens egen livsfilosofi. De hører hjemme i en tradisjon fra århundreskiftet der kunstnere som Rodin, Vigeland og Munch skildret de sentrale livssituasjoner og forsøkte å fange inn mennesket og livet som helheter. Skulpturer som Gravferd (1905), Viljen (som statuett 1904, stor målestokk 1923), Befrielse (1925), Den førstefødte (1930) og Vandringsmannen (1967) hører hjemme i denne tradisjonen. Den store syntesen søker han å gi med de to relieffene Livsfrise I (1925) og Livsfrise II (1927), begge tenkt som utkast til monumenter. Disse to relieffene er delvis bygd over hans utkast til et stort sjøfartsmonument i Bergen, som han i 1921 ble bedt om å utarbeide. Her tok M. opp igjen figuren Tragedie og plasserte den som midtfigur omgitt av relieffer som på den ene siden skildrer menn som har tatt farvel med sin familie og gjort seg klare til avreise, og på den andre siden sjøfolk som på dekket av en båt kjemper en fortvilt kamp for å overleve, og der noen allerede er gått i døden. Ved å trekke inn den tidligere skulpturen Tragedie og ved å beskrive alle mennene i relieffene nakne, søkte M. å gi monumentet et preg av en allmennmenneskelig livssituasjon. Monumentutkastet ble ikke godkjent av den nedsatte bedømmelseskomité, og det kom derfor aldri til utførelse. Ingen av M.s mer pretensiøse filosofiske arbeider ble virkeliggjort som monumenter. Som hos Munch og Vigeland uttrykker disse verkene en blanding av dyster pessimisme og vital livsdyrkelse, med hovedvekten på det siste i hans senere arbeider. Den siste av hans skulpturer i denne genren, Vandringsmannen (1967), skiller seg markert fra de øvrige. Den nakne fremskridende eldre mannen er uten den viljedyrkelse eller dystre pessimisme som preget så mange av de tidligere monumentene. Nå er det den undrende vandrer med dype furer i ansiktet som forteller om et langt livs mangslungne erfaringer. Det er først og fremst gjennom den heroisk nakne menneskekroppen M. skildrer lidelse og livskraft. Men M. overdrev gjerne muskelpartiene for å intensivere uttrykket. Særlig gjelder dette de tidligere verkene, og da bare de filosofiske arbeidene. I de mange portretter og andre monumenter fra M.s hånd gjelder det at de alle står i en naturalistisk-klassisk billedhuggertradisjon, fjernt fra alle nyere og eksperimenterende retninger i europeisk 1900-talls-skulptur.