A. begynte forholdsvis sent sitt virke som kunstner. Han var opprinnelig utdannet som boktrykker. Han vakte oppmerksomhet på Høstutst. 1947 med sin store komposisjon Jordens døtre, fem sterkt forenklede nakne kvinnefigurer i et åpent landskap, malt i en sped, lys tone. I de følgende år førte han denne stil videre i rytmisk stiliserte landskaper, bybilder og figurkomposisjoner med overslanke figurer i en fint avstemt, dempet koloritt, der stemningen gjerne er mildt lyrisk. Med et stort reisestipend som hans kone hadde fått, oppholdt ekteparet seg et helt år (1952–53) i USA. Etter denne reisen ble motiver med skyskrapere, kaier og kraner, fjernsynsantenner og lignende storbymotiver fremherskende, komposisjonen gjerne markert med stramme horisontaler og vertikaler og rytmisk avbalanserte, enkle flater. Omkring 1960 kom de rene naturmotiver for alvor inn i hans kunst. Han maler det kryssende virvar i trærnes kvister og sjøens svaiende tangskog i en malerisk fri abstraksjon med mykt avstemte farger. Han tok også opp akvarellmaleriet og nådde her i senere år sine beste resultater. I sine skog- og snøstudier gir han fint poetiske skildringer av det hjemlige landskap, som i Nasjonalgalleriet, Oslos Den lyse høsten (1971), De smale bjerkene (1972) og Fuktig sne (1975). Oljemaleriene er derimot fremdeles frie abstraksjoner over naturmotiver, holdt i en bred malerisk stil.