maler, grafiker og billedhugger

Siri Aurdal

Faktaboks

Født
20. oktober 1937
Fødested
Oslo

A. har virket som grafiker og maler, men hennes hovedfelt er ubetinget skulpturen. Hun debuterte på Høstutst. 1961 med bysten av Egil Eggen (messing), som forener fysiognomisk karakteristikk med betydelig innlevelse i modellens psyke. Etter dette innadvendte portrett fulgte den stramme og dirrende byste av Earle Hyman som Othello (bronse, 1963). Hun begynte å bruke sement som modelleringsmateriale, overflaten ble røffere og formen fikk en friere og mer summarisk karakter med stor uttrykkskraft, som i bystene i C.S. Tvenge (bronse, 1965) og Sven von Düring (bronse, 1965). Sluttpunktet i denne utvikling ble den sterkt ekspressive byste av Ludvig Eikaas i overnaturlig størrelse (bronse, 1965), der halsens steile vertikal støter sammen med hodets skrå akse og trekkene har gjennomgått en voldsom forenkling.

På sin separatutstilling i mars 1966 viste A. nonfigurative skulpturer som innledet en ny periode i hennes produksjon, til å begynne med av eksperimenterende karakter. Mens Space i messing lar små kloder kretse omkring en vertikal akse i en luftig helhet, består fontenen Flytende punkt (marmor, 1967) av kompakte, fasetterte former med sorte romber innfelt i den hvite stein. Kunstneren går igjen helt andre veier i den store mobil i polykromt pleksiglass til Krogstad skole i Mjøndalen (1968), der lyset spiller i fluoriserende rosa, rødt og grønt.

I februar 1969 vant A. en 1. premie i konkurransen om utsmykning av skoler i Oslo med utkastet til en utendørs skulptur, avduket okt. 1972 utenfor Trosterud skole med tittelen Havbølger. Skulpturen er på 12 x 6 m og sammensatt av prefabrikerte, glassfiber-armerte polyesterrør, som er skåret opp og satt sammen til konkave og konvekse, lavt bølgende former. Den er samtidig en lekeskulptur med plass til 100 barn i aktivitet på overflaten og i hulningene. Den demonterbare skulptur skulle bane veien for produksjonen av varianter med langt lavere omkostninger. På separatustillingen Omgivelser mai 1969, presenterte hun beslektede kolossalarbeider i samme materiale, nå også med former som tårner seg i været. A. hadde med dette skapt særpregede nonfigurative skulpturer i et originalt formspråk, egnet til å virke i store uterom. Småskulpturene Refleksjon B og Z i samme stil, vist på separatutstilling i 1974, var et fremstøt mot bredere anvendelse gjennom serieproduksjon i pleksiglass. I sin hittil største skulptur, 34 m lang, vist på Biennalen i Antwerpen 1979, arbeidet A. videre fra verkene omkring 1970 med de karakteristiske lave og hule formasjoner. Materialet var igjen glassfiberarmerte polyesterrør, egentlig produsert for oljeledninger. Tittelen Hilsen til Lucas-arbeiderne var ment å sette skulpturen i en sosial og politisk sammenheng, som en solidaritets-erklæring til de engelske arbeidere, som hadde okkupert sin bedrift. I 1979 var kunstneren beskjeftiget med et stort relieff i aluminium for Abelhaugen jernbanestasjon i Oslo.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg