D. var ferdig utdannet elektroingeniør og ansatt i Oslo Elektrisitetsverk da han sa opp sin stilling for å bli kunstner. Han slo seg gjennom som nattevakt i Tidens Tegn og Nationen og leverte tegninger med Oslo-motiver til sistnevnte avis. På Høstutstillingen debuterte han allerede 1919 med en tegning. Han var på denne tiden sterkt opptatt av J.C. Dahl, særlig av hans Italia-skisser, og likeså av fransk kunst, og han utdypet sitt kjennskap til fransk maleri da han 1922–23 var elev av A. Lhote. I sine egne bilder dyrket han den strenge form og en dypstemt, asketisk farge, en manér som kritikken ikke var nådig mot da han debuterte hos Blomqvists Kunsthandel høsten 1924. "Han lider av en tillært og gold foragt for farven. Hensigten ligger tydelig i dagen. Det hele skal virke diskret, avbalancert, klassisk " (A. Schou i Vor Verden). D. erklærte i 1924 sin kjærlighet til Poussin og Renoir, og vi kan til disse føye Corot og Cézanne. Det varte en tid før han greide å smelte sammen disse ulike inntrykkene, men han vant i slutten av 1920-årene fram til den stil som ble hans egen. Han slo seg ned på Etterstad i Oslo, og her kom naturens eget blonde lys og fine fargespill inn i hans bilder, han fant "sølvtonen i lyset i Oslodalen" (O.Halaas). I bilder som Fra Kampen (1929, NG), Fra Briskeby (1929), Fra utkanten av Oslo (1933, NG) og Vår (ca. 1934, Bergen Billedgalleri) skildret han slike bymotiver med den uryddige bebyggelsen, rykende fabrikkpiper, grågule husgavler og forstadsløkkenes sprikende nakne trær mot skitten snø, ofte med utsyn mot fjorden og åsene rundt byen under en disig, lettslørt himmel, koloritten stemt i myke blekgule, lyseblå og rosa toner. Denne intime Oslo-skildring har intet av Anders Svarstads eller Reidar Aulies storbytristesse. En annen motivkrets fant han på Sørlandet, med knudrete furuer mellom bergknausene (Skjærgårdsfuruer 1936, NG). I slike omgivelser plasserte han gjerne sine sommerlige badescener, nakne kvinnekropper i fint rytmisk samspill og med en modellering som vitner om hans studium av Renoir. Undertiden, som i Badeplassen (1934) og Sommerdag (1939), blir det til kompliserte, figurrike grupperinger inspirert av Cézanne. Eller han malte arbeidsskildringer som Slåttefolk (1939), og hage- og skogmotiver med trærnes buktende og strittende grenverk mot snøen (Gammel eplehave, Ensjø, 1952, Vinterdag i Bærum 1953–54). Ofte hentet han også motiver fra de små italienske byer (Italiensk fjellby, 1932) ypperst blant dem Fire pinjer (1933), der trærnes mørke kroner danner en virkningsfull kontrast mot den hvite by og de fjerne fjell i bakgrunnen. I senere bilder, som Isskjæring (1938, NG), kommer det en større tyngde og bredde over fargepålegget. Blant D.s få portretter rager det av hustruen fra 1930 opp, malt med fin psykologisk innføling. Innen gruppen av 1920-årenes unge malere av Lhote-skolen står D. ved siden av Bernt Clüver som kanskje den fineste maleriske begavelse.