E. er en av forgrunnsfigurene i etterkrigstidens norske emaljekunst. Fra 1926 til 1946 var han leder av J. Tostrups emaljeverksted. I denne perioden stod emaljen sterkt hos Tostrup med Jakob Prytz og Oscar Sørensen som de viktigste kunstneriske utøvere.
I 1946 etablerte E. sitt eget atelier. Debuten både som frittstående emaljekunstner og som maler fant sted i 1946, henholdsvis på Foreningen Brukskunsts utstilling i Kunstnernes Hus og Statens Høstutstilling.
Som emaljekunstner har E. en usedvanlig grundig og allsidig utdannelse. Han var elev av Jakob Prytz på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Under studieårene i Hanau 1923–26 fikk de to professorene Reinhold Ewald og Karl Lang helt avgjørende betydning for hans kunstneriske utvikling. Ekspresjonismen red den tyske kunst, men professor Ewald hadde arbeidet seg gjennom kubismens strenge skole. Av ham lærte E. at form og komposisjon tross alt var grunnleggende. I Wien var E. elev av Dagobert Peche, en fremtredende designer i Wiener Werkstätte. I Wien ble han godt kjent med den presise og teknisk fremragende østerrikske emaljekunst. Og i Paris og i Limoges studerte han den franske emaljekunst.
Da E. presenterte sine første selvstendige emaljearbeider i 1946 og i de påfølgende år, stod han med en gang fram som en original emaljekunstner i det norske miljø.
E. har arbeidet mye med maleremalje og relieffemalje, som i Norge er to lite anvendte emaljeteknikker. Den kunstneriske så vel som den håndverksmessige siden ved emaljearbeidene er hos E. alltid like gjennomarbeidet. Hans smykker, skåler og skrin preges av sikker form og høy koloristisk kvalitet. Det dekorative og ornamentale er et fremtredende trekk i hans emaljearbeider. Komposisjonene er enten abstrakte eller de består av stiliserte motiver hentet fra naturen - blomster, dyr eller mennesker. Til tross for det lille format, har hans arbeider en merkelig kraft og monumentalitet. Både form og fargebruk er med på å skape denne virkningen.
E. har også laget en del smykker uten emalje. De har gjerne en sterkt skulptural karakter, og for E. er det i disse komposisjonene mellomrommet mellom metalldelene som er det viktigste. For ham er ornament det å få i stand "passelige mellomrom".
Parallellt med sitt virke som emaljekunstner og som overlærer ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole har E. arbeidet som maler. Det begynte som en atspredelse i feriene, men i de siste årene er det blitt hans hovedbeskjeftigelse.
Hos E. har kombinasjonen brukskunstner/maler spilt positivt inn i begge retninger. De maleriske kvaliteter i emaljearbeidene er innlysende, og i maleriene finner en igjen emaljesmykkenes glødende koloritt og interessen for det dekorative.
Til å begynne med var den norske naturen en viktig inspirasjonskilde for E. Men på sine mange Italia-reiser og særlig i de fem årene han var bosatt i Roma (1970–75), hentet han sine motiver derfra. I akvarellene og maleriene fra Italia er interessen for lyset og dets innvirkning på fargene et fremtredende trekk. Motivene i E.s malerier er mer eller mindre realistiske. Enkelte ganger kan han gå over i det helt abstrakte.
