maler

Signe Scheel

Faktaboks

Født
23. november 1860
Fødested
Hamar
Død
15. desember 1942
Dødssted
Oslo

Lysstudie. Signe Scheel. 1884. Digitalt Museum

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

Herrens tjenerinne. Signe Scheel. Digitalt Museum

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

Skrivergården, Undesløs på Toten. Signe Scheel. 1888. Digitalt Museum

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

S. vokste opp i en barnerik embetsmannsfamilie. Faren var byfogd og sorenskriver på Hamar, og da S. var seks år gammel, ble han utnevnt til assessor i Christiania Byrett. Første i 1877 flyttet familien til Skrivergården på Kapp, Toten. S. viste tidlig anlegg for tegning og maling. Hun ble oppmuntret av professor Hans Gude, som var en venn av faren. Sommeren 1881 var hun elev av Chr. Krohg i 4 måneder, og det var hos ham grunnlaget ble lagt for hennes konsekvent gjennomførte naturalisme. Krohg sørget for at S. ble opptatt som elev ved hans tidligere lærer, Carl Gussows dameakademi i Berlin. I oktober samme år drog S. til Berlin, der hun tilbrakte 8 måneder. Dette og de følgende to vintres studieopphold i Berlin, ble bekostet av faren. S. søkte flere stipendier uten resultat. I en attest fra 1883 til en stipendiesøknad uttalte Gussow at S. var et koloristisk talent som burde støttes til videre utdannelse. Fra studietiden i Berlin fins en rekke portrettstudier (olje på papp). Alle viser en sterk Gussow-påvirkning med mørk, litt tung koloritt og kraftig modellering. Noen av de beste eksempler er Liten profilskisse (antagelig 1882, privat eie) og Valborg, profil (1883, privat eie). Den lyse koloritten i Valborg syns å gi et forvarsel om at hun skulle utvikle seg til en fremragende kolorist. S.' portrett av søsteren Fru Fredrikke Lütken (antagelig 1883, privat eie) viser en mørkhåret ung kvinne en face, iført hvit kjole med gul rose på skulderen. Med dette fremragende arbeidet, som utmerker seg ved en dyptloddende karakteristikk, debuterte hun på Høstutstillingen i 1884. Kritikken var anerkjennende. S. benyttet gjerne sin familie som modeller. De skulle ikke ha betaling og viste dessuten stor tålmodighet. Hun arbeidet meget langsomt, skrapte ut og malte om. Hennes største problem var at maleriene kunne bli overarbeidet. Dette er imidlertid ikke tilfelle med det ufullførte Lysstudie (1884, Nasjonalgalleriet, Oslo). Ansiktet med sine lys- og skyggevirkninger er kanskje det beste i hele hennes produksjon. S. var hele tiden opptatt av lyset, særlig et mildt, diffust lys som gav henne anledning til å studere de finere valørene i en begrenset og dempet fargeskala. Et av hennes store forbilder var Rembrandt, og som ham benyttet hun gjerne skjulte lyskilder.

S. fortsatte å male på egen hånd, men vinteren 1885-86 ble hun opptatt i dameklassen ved Chr. Krohgs, Hans Heyerdahls og Erik Werenskiolds malerskole i "Pultosten". Her malte hun bl.a. flere halvakter, som bærer preg av Hans Heyerdahls undervisning. Det var Finnes legat som gjorde S. i stand til å fortsette studiene i Kristiania. I 1887 ble Eilif Peterssen hennes lærer, og i denne perioden begynte hun å male små landskapsutsnitt og mennesker i naturen, f.eks. Ettermiddag (antagelig 1887, privat eie), et mesterverk i valørmaleri. Søsteren Valborg og svigerinnen Sara er vist sittende på en liten slette i skogen, hvor lyset faller ned gjennom trekronene. Den ene leser, den annen lytter. S. var dyktig til å skildre sollysets spill gjennom grener og løvverk, og hun forstod å skape en betagende, ofte romantisk stemning i sine bilder. Våren 1888 var S. på noen måneders studieopphold i Paris, der hun var elev av Jean Dagnan-Bouveret ved Académie Colarossi. Senere samme år drog hun til København. Parisoppholdet var av uvurderlig betydning for S. Det var møtet med de franske friluftsmalernes, spesielt impresjonistenes, kunst som fra da av skulle sette preg på hennes arbeider. Etter hjemkomsten fra Paris malte hun sitt hovedverk Skrivergården (1888, Nasjonalgalleriet), som viser tre kvinner ved en husvegg. De to yngste er iført svakrosa kjoler, som er vakkert stemt mot den grå veggen. Sollyset siles gjennom tuntreets bladkrone og danner lys- og skyggeflekker på veggen. Bildet ånder sommerstillhet og fred. Psyche (1888, Nasjonalgalleriet) fra København-oppholdet er del av en større komposisjon som også omfattet Amor. Dette var på den tiden et dristig motivvalg for en kvinne, og maleriet ble da heller ikke ferdig. Lerretet ble beskåret, slik at det i dag viser en ung, stående pike som skjermer en oljelampe. I 1892 var S. tilbake i Paris, denne gang som elev av Puvis de Chavannes. Han var angivelig meget imponert over hennes enkle fargebruk og beherskede koloristiske sans.

Mot slutten av 1890-årene begynte S. å arbeide med større religiøse komposisjoner. Ambisjonsnivået var høyt, men hun klarte ikke til fulle å innfri dette. Hennes mest kjente verk er Herrens tjenerinne (1896-1902, Nasjonalgalleriet) som hun omarbeidet ved flere anledninger, bl.a. etter sitt første opphold i Italia. Omgivelsene i Herrens tjenerinne er hentet fra klosteret San Marco i Firenze, der S. malte i flere måneder i 1900, kombinert med et hageutsnitt hentet fra Siena. Det synes som om hun planla en Maria-syklus. Hun har nemlig også malt Marias besøk hos Elisabeth (1906, Trøndelag Kunstgalleri). At oppgaven ble for stor, forstod hun, og hun uttalte selv at "det vist ikke er af mine bedste". Etter århundreskiftet ble hennes produksjon som helhet kvalitetsmessig dårligere. Men det fins likevel en rekke førsteklasses portretter, bl.a. Kunstnerinnens mor (1903, privat eie), Selvportrett (1909, privat eie) og Dame i lysegrått sjal (1910, privat eie). Et av hovedverkene fra denne perioden er Kastanje i gårdstun (1910, privat eie). Bildet viser en kvinne med bøtte i hånden på vei over tunet, som skygges av det store tuntreet. Også når S. malte utendørs, var lyset i hennes bilder dempet, selv når solen skinte over hus og trær.

S. var gjennom hele sitt liv sykelig. I lange perioder var hun arbeidsudyktig, og i tillegg anvendte hun en meget tidkrevende teknikk. Det synes som om hun benyttet forholdsvis smale pensler. Strøkene er tette og korte, og malingen er lagt på i flere lag. Fra tid til annen gir denne teknikken en nuppet overflate og uren farge, noe som har vært tolket som et resultat av overarbeidelse. Ved en nærmere analyse kan det imidlertid se ut som om virkningen har vært tilsiktet, idet hun kunne ha skrapet ut overflødig maling hvis det hadde vært ønskelig. De siste 15 år av sitt produktive liv forsøkte S. å forenkle sitt maleri ved hjelp av en bredere og friere penselføring. Koloritten ble også kraftigere. Tidligere benyttet hun f.eks. rødt og rent blått med stor forsiktighet, noe enkelte mente var "unorsk". I 1927 malte S. sitt siste bilde,Hustak, Firenze (Nasjonalgalleriet). Hennes produksjon er liten, ca. 120 malerier og en del akvareller og tegninger, men av høy kvalitet, noe som gir henne en plass blant de fremste av tidens malere.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg