S. debuterte 19 år gammel på Høstutstillingen 1894 med I skumringstimen samme år som Harald Sohlberg og Halfdan Egedius. Han var til å begynne med mest opptatt av renessansens strenge form- og linjedyrkere, Dürer, Holbein, Botticelli, beundret også sin lærer Erik Werenskiold, men hans interesse samlet seg snart om Rembrandt og Velázquez. Den siste kopierte han i Paris 1897–99. S. malte i disse årene fantasikomposisjoner, landskaper, interiører og portretter i tidens mørkstemte, romantisk stemningssøkende stil, men etter hvert i en noe lysere tonalitet som i Sommeraften (ca. 1901, Nasjonalgalleriet, Oslo). Noe av sitt beste gjorde han i en rekke portretter, mest av slektninger og kunstnervenner (Stephan Sinding 1902, Otto Sinding 1904 Rasmus Meyers Samlinger, Bergen, Ragnhild Jølsen ca. 1907 Aschehoug Forlag, Chr. Sinding Høstutstillingen 1909, Peter Egge ca. 1910 Den norske forfatterforening, Ragna Wettergreen, Høstutstillingen 1915, Knut Hamsun1924, Hans E. Kinck, Torleiv Stadskleiv). S. slo seg ned i Stavern i 1903, bodde på Nordstrand 1912–20 og senere på Nesodden, men var ofte på reiser. Fra Paris og Roma hentet han mange av sine motiver (St. Sulpice-kirken i Paris 1920, Nasjonalgalleriet). Han malte også gjerne gatebilder fra Kristiania, foruten interiører, ofte med barn, og litt melankolske skog- og fjordbilder. I sine siste år konsentrerte han seg om museale oppstillinger med gamle og kostelige ting, mattskinnende tinnsaker, kinesiske vaser, konkylier, figurer og masker i bronse og elfenben, alabast og marmor. I andre bilder griper han tilbake til 90-årenes elegiske fantasikunst (Prinsessen), men uten å evne en malerisk fornyelse. Hans farger blir oftest disharmoniske, strøket tørt og mekanisk. S. var en kampglad natur og innlot seg gjerne i avispolemikk. Allerede 1903 gikk han til angrep på Lysaker-malerne med beskyldning om kameraderi, og helt til sin død levde han i stadig feide med de uforstående kritikere, særlig Jappe Nilssen, bl.a. i form av små trykte pamfletter.