grafiker, smykkekunstner og maler

Sidsel Paaske

Faktaboks

Født
18. juli 1937
Fødested
Oslo
Død
15. september 1980
Dødssted
samme sted

P. begynte sin kunstneriske løpebane med å lage tekstil og stofftrykk. Hennes øvrige virke som kunstner var eksperimentellt og tradisjonsbrytende. P. stod i fremste rekke blant våre kvinnelige avant-garde kunstnere, og hun kom tidlig i kontakt med 1960-årenes eksperimentele miljøer. Hun ble regnet blant "Gruppa Gullfisken" eller "Skippergate-miljøet", en gruppe kunstnere som sognet til atelierene i Rådhusgt. 5 i årene 1959–66. P. var åpen for nye impulser og søkte mange forskjellige uttrykksmidler. Da hun debuterte i Unge Kunstneres Samfunn 28 år gammel, var utstillingen preget av mangfold både teknisk og materialmessig. På utstillingen i 1966 viste hun gouacher, akryl-arbeider, monotypier og collager. P. var inspirert av så vel Sugaïs tidlige arbeider som pop-kunst. P.s nonfigurative formspråk handlet om naturens former og kretsløp og om menneskets følelser. Hun identifiserte seg etter hvert sterkt med den fremvoksende kvinnebevegelse, og var bl.a. med på å arrangere Kvinneutstillingen i Kunstnernes Hus i 1975.

På utstillingen Fugl i brann 1972, Permanenten, Kunstnernes Hus, Oslo, stilte hun ut emaljearbeider for første gang, og heretter ble dette hennes hovedmateriale. Bildene var gjennomsyret av poesi og hun ville formidle drømmen om et bedre liv, bildene hadde lyriske titler som Utenfor den hvite sneen grønn. Stilistisk arbeidet P. svært fritt og spontant. Hun ville arbeide med bilder på samme måte som jazzmusikerne improviserte, og samarbeidet med musikere som Jan Garbarek, Don Cherry og Jimmy Hopps om arrangementer der hun sørget for et spontan-visuelt akkompagnement. Charly Mingus, Errol Garner og Billie Holiday inspirerte henne. Utstillingen i Oslo Kunstforening i 1977 var delvis en retrospektiv mønstring og dokumenterte hennes visuelle oppkomme til fulle, med bilder i mange forskjellige teknikker, skulptur og smykker.

Det poetiske uttrykk fins i hele hennes oeuvre. Hun skrev lyrikk (Indigo 1980) og leste egne dikt på Pistolteatern i Stockholm alt i 1966. Det poetiske merkes i titlene, i ordfragmenter i bildene og i hele hennes billedkonsepsjon. En 30 meter lang frise Blått brev (vist Molde 1977), handler om naturens kretsløp, med mennesket i hovedrollene. Våre følelser og lengsler, kjærlighet og smerte var grunntemaene. Hennes diktsamling Indigo var et oppgjør med et samliv, og det fins en visuell dimensjon i diktene som gjorde sammenhengen mellom skrift, illustrasjon og diktenes innhold svært personlig og intim. I så måte brøt P. stadig ned grenser mellom uttrykksformer og kunstarter, det handlet om å ville kommunisere først og fremst. Inspirert av naturfolkenes kunst og magi utførte P. i sine siste år en rekke smykker og amuletter beregnet på både kvinner og menn. Et halssmykke Riksgalleriet kjøpte i 1980, dokumenterer denne nye tendens som ble så altfor brått avsluttet.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg