G. vokste opp i Verdal. Først som 27-årig håndverker bestemte han seg til å bli kunstmaler. De første år etter debuten på Høstutstillingen 1899 malte han gjerne dystert realistiske gatepartier og interiører fra Kristianias østkant, sammen med Ivar Lund, Hans Ødegaard, Anders Svarstad m.fl. Vinteren 1905–06 ble han kjent med Henrik Sørensen på Colarossi og gikk fra da av inn i kretsen av Sørensens kamerater i Kristiania og på Lillehammer. Etter elevtiden hos Krohg 1907 lysnet koloritten, slik det sees i Utkant av Paris (1908), et morsomt komponert vårbilde med en uryddig fasaderekke bak en inngjerdet hage. Fra følgende år kjennes en del saftiggrønne landskaper fra Hemsedal, solide om ikke særlig spennende arbeider som røper beundring for især Gerhard Munthes maleri. Oppholdet hos Matisse vårsemesteret 1910 fikk stor betydning for G.s utvikling. Hans naturalistiske uttrykksform ble beriket gjennom en nyutviklet sans for formers og fargers egenverdi. Noen direkte innflytelse fra Matisse lar seg knapt nok spore i hans bilder, derimot er impulser fra Cézanne ganske iøyenfallende. I det vakre lille bildet Vinberg (Bergen Billedgalleri), antagelig malt i Italia vinteren 1911–12, er koloritten ren og kraftig, formen fast og "muret". Fargen er omhyggelig satt på med korte, diagonalt stilte penselstrøk. Komposisjonen røper en ny sans for enkelhet, ro og stabilitet, i et bevisst, om ikke så radikalt brudd med naturalismen. På Høstutstillingen 1912 fikk G. sitt store gjennombrudd som kunstner med bildet Akt (1912). Den rødmende ungpiken på det fargerike divanteppet er meget fint tegnet og karakterisert, og inntrykkene fra det radikalele franske maleri virker helt assimilert. Også 1913–14 ble rike år for G. som kunstner. Bl.a. malte han frodige hagebilder fra Son med et lett dekorativt tilsnitt og frisk penselføring. I 1914 markerte G. seg blant "De 14" på Jubileumsutstillingen i Kristiania som en av de solide bærende krefter innen det nye norske maleri. I løpet av krigsårene kom han imidlertid til å øke sin produksjon ut over det kunstnerisk forsvarlige, og hans landskaper, interiører og stilleben fikk ofte et noe søtlig, effektbetont preg. Dette medførte negative reaksjoner fra kritikernes side, og G.s bane tok fra nå av en uheldig vending. Hans senere produksjon bidrog til at kvalitetsarbeidene fra 1910–14 etter hvert ble glemt. Først på utstillingen "De 14 femti år etter" i 1964 ble han på ny trukket fram i lyset.