Fra 1948 har M. drevet slektsgården Auflem i Olden i et vekselbruk av tungt gårdsarbeid og virksomhet med pensel og palett. Han deltok på Vestlandsutstillingen fra 1957 og på Høstutstillingen fra 1959, men først i 1969 stilte han ut separat. M.s formspråk er abstrakt, i perioder rent nonfigurativt, men hele tiden inspirert av naturopplevelser fra utsynet over fjorden og fjellene i Nordfjord. Hans tidlige bilder var tunge og mørke i fargen med mye sort, og motivene hadde utgangspunkt i fjell, klipper og stein, som Fjellside (Høstutstillingen 1959). Bildene i Oslo Kunstforening i 1969 viste en lysere og friskere koloritt med en stor variasjon av figurasjoner, ofte med et mylder av symbolbærende tegn over billedflaten. Flere arbeider var collager, bygd opp av tykke lag papir og siden overmalt. Titler som Snøras, Stormkast, Sol på stranden, Jonsoknatt indikerer bakgrunnen for naturopplevelsene. Billedstruktur, komposisjon og pastose penselstrøk er imidlertid underordnet fargen både som billedbyggende og som ekspressivt uttrykksmiddel. Fra midten av 70-årene har en rekke bilder enhetlige fargeklanger av blått, gult, rosa og grønt. Som motvekt mot inntrykkene fra den overveldende naturen, søker M. også motiver i naturformenes mikrokosmos, som Steinens liv, Fjellbris og Bre (alle fra 1974). Cobra-gruppens abstrakte ekspresjonisme har hatt stor betydning for H.s bilder, ved siden av innflytelsen fra fransk nonfigurativt maleri. Hans samlede produksjon fram til 1982 viser også impulser fra norske samtidige malere som Knut Rumohr, Arne Stømne og Jakob Weidemann.