I begynnelsen av 1920-årene var G. tydelig påvirket av den franske kubismen. Hans form ble siden en bred, lett stilisert naturalisme. I 1933 fant han sin endelige motivkrets på Røros. Han var inspirert av Falkbergets skildringer fra gruvebyen, og den dystre historiske bakgrunn gjorde fargeskalaen i bildene hans mørke og tunge de første årene. Han bosatte seg ikke på Røros, men gjennom nesten 50 år, vår og høst, levde han seg inn i byens og landskapets utvikling og formidlet grunntonene i de gamle hus, fargespillet i slagghaugene, vidda og himmelen. Med robuste, klare og fargeglade farger og tykke, kraftige strøk gav han en utadvendt og pittoresk oppfatning av motivet uten strenge intellektuelle krav til komposisjonelle problemer. Under krigen begynte G. å male akvareller, og fargene ble lysere og heftigere, også i oljemaleriet. I 1950-årene var enkelte arbeider preget av mer dempete fargeklanger, og fra 1962 viste han fornyelse i en strengere formell behandling av motivene. En ny fargeskala med kraftige kontraster mellom blått og gult brakte mer sollys inn i hans lerreter. Strøkene ble lettere og malingen tynnere. Om somrene hentet G. sine motiver fra andre strøk av Norge, som Telemark, Valdres, Gudbrandsdalen med Jotunheimen, Nord-Norge, samt fra sine reiser til Italia. G.s tresnitt er stramme og enkle og bygd opp av kontrastene mellom sorte og hvite flater hvor det sorte dominerer.