Tross krigsårenes manglende undervisningstilbud greide H. å skaffe seg en utdannelse i kunstnerisk retning. Hans utdannelse i reklametegning og et kurs i form og farge hos tegneren Trygve Mosebekk gav ham det grunnleggende utgangspunkt for hans senere karriere som keramiker. Verkstedpraksis i Åros Keramikkfabrikk like etter krigen ble avgjørende for yrkesvalget som keramiker. I Åros Keramikkfabrikk traff H. dreieren Sven Skjæveland fra Sandnes og den danske pottemakersvennen Birgitte Carlsen. Sammen med disse etablerte H. høsten 1947 verkstedet Kongsberg Keramikk. I dette verkstedfellesskapet var H.s arbeidsoppgaver først og fremst knyttet til gjenstandenes dekor. Etter hvert kom han mer og mer til å overta den kunstneriske ledelse av verkstedet. Fra 1948 og fremover var verkstedet gjentatte ganger representert på Foreningen Brukskunsts høstmønstringer. Produksjonen baserte seg for det meste på bruksgjenstander i begittet leirgods og chamotte. Teknisk sett har sgrafitto- og begittingsdekorer gamle tradisjoner i bondeleirgodset. De kunstneriske forutsetninger for H.s abstraherte figurer og særegne ornamentikk bør likevel først og fremst søkes i samtidens skulptur og maleri. Møtet med Picasso og hans keramikk i Vallée de Vallauris i 1949 ble retningsgivende for H.s keramiske idealer og unnlot heller ikke å sette spor i hans produksjon. Men det varte ikke lenge før H. fant fram til en selvstendig keramisk oppfatning, preget av robust charme og sans for materialets egenverdier. På separatutstillingen i Forum, Oslo 1957 viste verkstedet en uvanlig bredde og oppfinnsomhet når det gjaldt form og dekor. Verkstedet stod også bak utprøvingen av et sett enkle bruksmodeller for seriefremstilling ved Arnold Wiigs fabrikker i Halden. I 1958 ble H. knyttet til keramikkavdelingen på PLUS i Fredrikstad som leder og konsulent under oppbyggingen.
Etter at Sven Skjæveland trådte ut av verkstedet i 1957, drev H. Kongsberg Keramikk videre under eget navn. På Foreningen Brukskunsts høstmønstring i 1960 viste H. en rekke rustikke tekanner, kopper, krydderkrukker og fantasifullt dekorerte fat med dyre- og fuglemotiver. En kraftig modellert okse utført i en blanding av brunstein og chamotte må betraktes som ren keramisk skulptur. På separatutstillingen i Paletten, Oslo november samme år, viste han også modellerte pinnsvin og ugler. Vaser og boller utformet som sorte katter og spaghettipanner med dekor på begge sider var også blant utstillingens nyheter. I kjølvannet av disse to utstillingene fulgte en rekke internasjonale mønstringer i 60-årene som resulterte i en betydelig eksport fra verkstedet. På Foreningen Brukskunsts høstmønstring i Kunstnernes Hus, Oslo 1962 hadde H. påtatt seg innredningen av et grillrom. Hele interiøret, både vegger, bord og den sentralt plasserte og flisekledte grillen var dekorert og utstyrt med gjenstander og servise fra verkstedet på Kongsberg. I årene som fulgte kom H.s ambisjoner om en keramisk miljøkunst til å sette spor etter seg i form av en lang rekke veggrelieffer. Etter Finn Christensens utkast utførte H. den store keramiske veggdekorasjonen i Oslo Legevakts vestibyle (1966). Blant hans veggrelieffer etter eget utkast kan fremheves veggdekorasjonen i Wennersborg skole og inngangspartiet i naturbetong til Husstellskolen, begge i Kongsberg. På separatutstillingen i Forum 1967 viste H. en bred mønstring av i alt 129 forskjellige modeller fra verkstedets allsidige produksjon. Fargerike fliser og veggrelieffer, rustikke lampeføtter med glass-skjermer av Benny Motzfeldt, småskulpturer og mobiler utgjorde produksjonens fabulerende del. En rekke serviser i transparente glasurer i gult, brunt, grønt, blått og fiolett gav utstillingen et uvant og forfriskende preg. I 70-årene tok H. ivrig del i kunsthåndverkernes organisasjonsarbeid, og han var en engasjert debattant i diskusjonen om kunsthåndverkets plass mellom industri og fri kunst. Samtidig merkes en stigende polarisering mellom bruksgjenstander og gjenstander preget av fri kunstutfoldelse i H.s egen keramiske produksjon. Selv om bruksfunksjonen hele tiden er tilstede i H.s store dekorative fat, er de preget av en så fri kunstnerisk behandling at de må betraktes som frie, selvstendige kunstverk.
