T. var assistent hos arkitekt Morten Anker Bachke og hos professor Olaf Nordhagen, Trondheim 1919-21 og hos arkitekt Claus Hjelte, Trondheim 1921-23. Fra 1923 drev han egen arkitektpraksis i Trondheim.
T. var i mange år tilknyttet en rekke større trønderske industribedrifter, og en vesentlig del av hans produksjon består av industribygg, arbeiderboliger o.l. utført for disse. Hans produksjon følger i store trekk den stilutvikling som er karakteristisk for hans generasjon av trønderske arkitekter. Arbeider fra 1920-årene, f.eks. Røde Kors klinikk i Trondheim (1923-27), er utført i en barokkpreget nyklassisisme inspirert av trøndersk 1700- og tidlig 1800-talls arkitektur. Dette stilpreg kommer klarest til uttrykk i bolighusene, f.eks. funksjonærboligene i Kopperå for Meraker Smelteverk A/S (1931). Her har "trønderlånene" dannet forbilde så vel for husenes hovedform som for detaljene. Også T.s kirker fra 1920- og 1930-årene viser klar påvirkning fra eldre trøndersk arkitektur.
Trøndelagsutstillingen på Nidarø 1930 var utført etter 1. premie i konkurranse 1929. I samsvar med programmet for konkurransen utformet T. her et strengt aksialt anlegg i klassisistiske stilformer. Lengst i vest var inngangen til utstillingsområdet markert av et portalanlegg med to høye, kvadratiske tårnbygninger, som ledet inn til en rektangulær festplass flankert av utstillingshaller. Videre østover fulgte en sirkulær bygning med utstillingspaviljonger omkring en fontenegård og lengst i øst den store, basilikale Sangerhallen. T. søkte tydelig å skape motvekt mot den strenge aksialitet i grunnplanen gjennom å gi bygningen et visst elegant og festlig anstrøk. Detaljene er delvis art deco-inspirerte. T.s arbeider fra begynnelsen av 30-årene viser overgang fra klassisisme til funksjonalisme. Et hovedverk er Forsikringsgården, Søndre gt. 14, Trondheim (1934-36), et 6-etasjers forretningsbygg i strenge, kubiske former og med brede vindusbånd uten omramminger. Bygningen er et av de tidligste funksjonalistiske storbygg i Trondheim, og representerte bygningsteknisk noe nytt i byen. Råbygget er utført i jernbetong, mens den utvendige kledning er av aluminium og grønn gabbro. T.s funksjonalistiske periode ble av kort varighet. Hans sterke tilknytning til den lokale, klassisistisk pregede bygningstradisjon i Trondheim gjorde seg snart gjeldende.Steinkjer Meieri (1940-42) har en mer tradisjonelt preget arkitektur, og de fleste av T.s arbeider fra årene etter 1945 preges av lignende stilformer. Dette gjelder ikke minst de mange skoler og sykehus han tegnet i etterkrigstiden, f.eks. Åsveien skole i Trondheim (1949-57), et lavt, L-formet bygg med valmtak, oppført i hvitslemmet betong. Eksteriøret er meget enkelt, og en tilnærmet symmetrisk plassering av vinduer og dører understreker byggets klassisistiske helhetspreg. T.s bolighus, industri- og forretningsbygg fra etterkrigsårene viser gjennomgående mer funksjonalistiske stilformer, selv om man også i disse ofte kan spore mer konservative innslag. I Trondheim kommunes sentralbad og administrasjonsbygg,
Prinsens gt. 61 (1956-60) er 1. etasje utvendig kledt med en høy brystning av skifer med dekorativ feltinndeling, mens resten av den høye, kubiske bygningsblokken er gitt en enkel utforming. En viktig del av T.s produksjon er turisthytter, hvor han har gjort bruk av sitt kjennskap til eldre trøndersk byggeskikk. Hyttene viser mye av det beste og mest karakteristiske i T.s arkitektur.
