På sin debututstilling i Oslo Kunstforening i 1964 viste H. ryer og mindre billedtepper. Felles for begge grupper var en behersket fargebruk i nonfigurative komposisjoner. H. har senere konsentrert seg om billedtepper, vevd i spelsau-ull i hakketeknikk. Titler som Jazz, Etyde, Cantilene, Blomstring, Vårjevndøgn og Vintersolverv viser at H. henter mye av sin inspirasjon fra musikken og naturen. De rytmisk oppbygde komposisjonene tar ofte sitt utgangspunkt i en fargeklang.
I sin monumentale komposisjon Rød jord (1969) har H. gått ut fra røde og brune jordfarger. Varme felt med en rekke nyanser i rødt og brunt veksler rytmisk med felt i grønt og sort i den store flaten. Spillet av fargenyanser innen de enkelte felt og samspillet mellom de store uregelmessige formene som gjentas og varieres, gir flaten liv og dynamikk. I teppene Tellus (1970), Mørkret (1972) og Capricorn har H. nesten helt gitt avkall på bruk av farger og konsentrert seg om kontrasten sort-hvitt med valører i grått og ispedd små felt av gult og brunt. I Tellus er den symmetriske komposisjonen bygd opp av geometriske former, og sort/hvitt-kontrastene understreker den strenge form. I Zorba tegner en stor rød form seg mot blå bakgrunn. Den sterke fargekontrasten og hakketeknikkens kantete linjeføring gir teppet et robust uttrykk. H. er mer opptatt av det nonfigurative maleri enn av gammel norsk billedvev. Likevel knytter hennes tepper seg klart til vår nasjonale tradisjon både gjennom sin teknikk, materialbruk og linjeføring.
