K. vokste opp i solide kår i Harstad. Under et opphold på pensjonatskole i Hannover bestemte hun seg for å bli maler. Etter undervisning på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og hos Harriet Backer, fortsatte hun sin utdannelse i Paris. Før første verdenskrig var hun elev av Kees van Dongen, noe som satte sine spor i en del eksotiske figurmalerier. Etter debututstillingen i Kunstnerforbundet i april 1918 kom K. igjen til Paris, og var elev av André Lhote og Pedro Araujo. Midt på 20-tallet studerte hun under Fernand Léger og hennes arbeider fra denne tiden er strengt konstruktive. Motivet, som oftest enkle oppstillinger, blir abstrahert i plankubistisk retning slik at bare stiliserte enkeltelementer, f.eks. en profil av en vase, antyder utgangspunktet. Hun arbeidet også med nonfigurative komposisjoner, og koloritten er gjerne nokså asketisk. Sammen med skandinaviske kolleger fra Académie Moderne, bl.a. Otto G. Carlsund, Franciska Clausen, Ragnhild Keyser og Charlotte Wankel, stilte hun ut sine kubistiske arbeider i Kunstnerforbundet i 1927. Utstillingen ble ingen suksess. Henrik Sørensen, med hvem K. hadde sluttet vennskap i sine yngre år, opptrådte som utstillernes forsvarer mot den uforstående presse. Resultatet ble presseboikott av Kunstnerforbundet. For øvrig ervervet Sørensen en av K.s nonfigurative komposisjoner. I løpet av 30-årene kom K.s koloristiske evner til større utfoldelse, særlig innen landskapsmaleriet. Hun bodde mest i Oslo, tilbrakte somrene i Nord-Norge og foretok endel studiereiser i utlandet. Foruten landskaper malte hun i Italia kopier etter de gamle mestre. K. var i årene 1935–36 elev av Georg Jacobsen og hennes maleri tok en tid preg av det. Hennes senere kunst bygger på direkte naturobservasjon, og bare unntaksvis arbeidet hun i en mer abstrakt retning (Pinsefesten Harstad kirkes menighetssal). På slutten av sitt liv ble hun som følge av lammelse tvunget til å male med venstre hånd.