I. begynte å male nonfigurativt, men uttrykksformen ble ganske snart en forenklet naturalisme med hovedvekt på fargen. Hun malte naturstemninger fra Bøverdalen, Telemark og Oslo-området og enkelte figurbilder. Etter oppholdet i Italia i 1951 fant I. fram til en koloritt som gir uttrykk for en fin og personlig opplevelse av de italienske motivene. Disse bildene er i små formater og er en homogen samling av upretensiøse bilder i dust avstemte sølvaktige blå og grønne valører med forsiktige innslag av varmere farger (Naxos, Etna, Taormina og San Pietro). Besøket i Spania og Marokko 1956 gjorde fargetonen enda mer dempet, som i Andalusisk landskap og Arajo de la Miel. Arbeidene fra 1959 og -61 viser sterkere fargekontraster og djervere strøk enn tidligere. I slutten av 1960-årene gikk hun over til en mer abstrakt behandling av motivene. Bildene domineres av rødt, blått og gult, som Høst (1969, Riksgalleriet). I 1972 debuterte I. som akvarellmaler. Også her er fargen det stemningsskapende. I store forenklede former skildrer hun landskap sett på avstand, som i Blå verden (Nasjonalgalleriet, Oslo). Foruten landskapsmotiver, figur- og blomsterbilder har I. også malt interiører og stilleben.