K. debuterte på Høstutstillingen i 1932 med to arbeider, Fra Stavernøya og Sjakten, og malte i de følgende år landskaper og figurbilder. Som mange andre av sine samtidige mottok han sterke inntrykk fra de tyske ekspresjonister på utstillingen i Kunstnernes Hus 1932, som Karl Schmidt-Rottluff, Emil Nolde og Paul Klee. På Høstutstillingen i 1936 viste han Tre figurer, som i sin spinkle tegnestil og bevisste disproporsjoneringer og fortegninger har tydelige minnelser av Klee. I 1937 malte han Hoggere (eller Skogsmenn I, H. Hafstens samling, Oslo) som ble hans gjennombruddsverk. I motivet med de tre mannsfigurene i den raggete granskogen har han, med grunnlag i flere tidligere studier av skogsfolk, nådd en kraftfull forenkling. Konturene er grovt markert og fargene, vesentlig i dempede brungrå og svarte toner, er lagt på i tette, ru lag som gir en freskolignende virkning. Inntrykk fra tysk ekspresjonisme blander seg her med impulser fra Georges Rouault (K. hadde samme år vært i Paris). Å skildre arbeidsfolks nære og ureflekterte kontakt med naturen ble fra nå av et hovedmotiv i K.s maleri. Skogsmennenes og fjellfolkets enkle liv er temaet i Dølefolk (1945, H. Hafstens samling), Hest og kar (Bergen Billedgalleri) og det mer naivistiske Skogskarer (1938–39, Lillehammer Bys malerisamling). Han malte også de gamle tjæresvarte bondehusene Gard (Høstutstillingen 1948). I tallrike skogsbilder har han skildret granskogens uryddige virvar (Skog, 1965, Nasjonalgalleriet). K. har også malt bilder, ofte meget figurrike, der moderne by- og friluftsliv er motivene. Fortau (1937, Nasjonalgalleriet) viser tre lekende barn i en bygate. Han har skildret torgscener som Fisketorv (1955, H. Hafstens samling) og en rekke motiver fra badestrender. En serie mannshoder, (bl.a. 1939, Bergen Billedgalleri og 1952, H. Hafstens samling) har en stor, sluttet form, en monumental forenkling som viser K.s kunst på sitt beste. Ved slutten av 1950-årene lysnet K.s koloritt og vant større rikdom, delvis på bekostning av den sterke uttrykkskraft i de tidlige arbeider. K. har også arbeidet mye i akvarell og gouache og laget strandstudier og grupper med badende, samt reiseminner fra Danmark, Italia og Portugal. Han er også en ypperlig tegner som Nasjonalgalleriets fyldige samling landskaper og dyrestudier viser. Selv karakteriserer han sin kunst slik (katalog H. Hafstens samling, 1975): "Intensjonen er bestemmende. Tiløkset forenkling gir karakteristikk av motivet, og nyansene må ikke få kraft til å smuldre opp bildet. Hovedsaken er å gi konsentrert og sterkt uttrykk for en opplevelse". I sine betydeligste bilder har han realisert dette siktemål på en måte som har gjort ham til en markant skikkelse i nyere norsk maleri.