U. ble utdannet i 50-årene. Han tilhører derfor en av de siste generasjonene som fikk sitt første kunstsyn ene og alene formet av den konservative skulpturtradisjonen som dominerte i etterkrigsårene. Men selv om U. etter hvert distanserte seg fra denne formale og innholdsmessige tradisjonalismen, har han holdt fast ved menneskeskikkelsen som sitt viktigste motiv, modelleringen i pipeleire som sitt vanligste medium og bronsen som sitt hovedmateriale. Før separatutstillingen i Galleri Tanum i 1975, stilte U. lite ut. På Høstutstillingene i 50- og 60-årene viste han vesentlig portretthoder, pikefigurer og motivet mor-barn. I disse årene laget U. som regel mindre skulpturer. Disse har senere blitt bearbeidet videre og ført fram til statuer i naturlig eller overnaturlig størrelse. Som offentlig utsmykningskunstner debuterte U. på tradisjonelt vis med en Rådyrgruppe (bronse 1955) til Vafos Brug. I 60-årene laget han flere grupper som fremstiller barn i lek med dyr. Gutt og hund II (bronse, 1962) er et tidlig eksempel på den friske øyeblikksskildringen, med kroppen i helspenn, som siden har blitt hans spesialitet. I den intime gruppen Ung familie (1960, Moss) eksperimenterte U. med forenkling og summarisk formbehandling. Johanne Dybwad-monumentet (bronse 1957-61) ved Nationaltheatret i Oslo ble U.s gjennombrudd som kunstner. Etter flere utkast samlet han seg om fremstillingen av en frontal og statisk figur. Skuespillerinnen står på en hellende plint som illuderer scenegulvet. Kappen omhyller skikkelsen. Med hodets dreining og hendenes konsentrerte ro spiller U. på et lavmælt psykologisk register. Den gotiserende stiliseringstendensen røper dansk og fransk innflytelse fra henholdsvis Astrid Noack og Charles Despiau.
U. begynte allerede som nittenåring på Kunstakademiet (1952). Men det skulle ta ham mange år å utvikle den skulpturale stilen, den romantisk-dramatiske, som med tiden har blitt hans kjennemerke. U.s produksjon kan deles inn i to stilfaser, før og etter 1970. Vendepunktet kom med det monumentale relieffet Diende mor (sement, 1968) til Blakstad sykehus. Her innførte U. en ny og storlinjet figurasjon. I 1970 modellerte U. krusifikset Korsfestet som bekreftet at han ville fortsette den figurative linjen til Per Palle Storm og Joseph Grimeland. Men i dette arbeidet, som etter en lokal strid ble plassert i Tasta kirke i Stavanger, formidles også et tragisk-individualistisk menneskesyn med tilknytning til den samme estetiske og kunstideologiske posisjon som Odd Nerdrum forfektet innenfor maleriet. For U. innebar dette et krevende program, hvor et klassisk og realistisk formspråk skulle integreres med en romantisk holdning til motivet. Fonteneanlegget Kvinne og måker (utenfor Oslo Maskinistskole) stod ferdig i 1975. Endringen i formspråk og motivoppfatning forteller klart om U.s nye stilvilje. Et utkast fra 1965 er poetisk og nesten sosialrealistisk. I det oppsatte anlegget er den nakne kvinneakten mer å oppfatte som en slags gallionsfigur. Innholdsmessig er dette en dreining fra anekdote til allegori, og på det formale planet kan man observere en overgang fra den dekorative til den detaljerte realisme. I senere monumentale arbeider konsentrerer U. seg mer og mer om figurfremstillingen alene. Han reduserer helst alle ytre miljø- og tidsantydende faktorer. I de skulpturene som er beregnet for utendørs oppstilling, gjør U. ofte bruk av løsninger hvor figurene monteres direkte på vertikale stenger. Slik løftes skulpturene opp over bakkenivået. Det fritt svevende er en skulptural problemstilling i U.s kunst. Måkene i fontenen utenfor Oslo Maskinistskole er nettopp arrangert på denne måten. Samme opplegg er for øvrig benyttet i idrettsstatuen Målmann (bronse, 1969) utenfor Skienshallen, der målmannen strekker seg horisontalt ut etter ballen. Og i den versjonen av Svømmepiken (Nereide) som er å finne utenfor Horten Offentlige Bad (bronse, 1976), er løsningen med oppreiste metallstenger utnyttet på en koordinert og elegant måte, teknisk så vel som skjønnhetsmessig. Som stilromantiker er U. seg bevisst sin egen kunsthistoriske orientering. Michelangelo og Bernini tjener som moralske forbilder. Men mer konkrete og praktisk anvendelige impulser henter U. hos kunstnere i annen halvdel av 1800-tallet. Man kan således trekke en slektskapslinje fra nybarokkens utøvere, som f.eks. Jean Baptiste Carpeaux, via Auguste Rodin og den unge Gustav Vigeland og helt fram til U. Det er særlig de mytologiske motivene som U. lar seg inspirere av. Men også det emosjonelt ladede uttrykksregisteret, skulpturenes kompliserte stillingsmotiver og den erotisk-sensuelle atmosfæren, som man kan finne i disse kunstnernes verker, appellerer til U.
I 1978 ble U. tildelt 2. premie i konkurransen om et monument til plassen foran Oslo Konserthus. Kunstnerens hovedutkast, Euterpe I (nå oppstilt i Haugesund og Oslo), fremstiller musikkens muse. En ung kvinneskikkelse, i spenstig bevegelse fremover, omsluttes av en ring av flagrende gevanter. Utkastet ble nedstemt av juryens flertall med henvisning til at "tidskoloritten" ikke passet inn i det arkitektoniske miljøet. Hva man muligens overså, er at denne statuen i sin struktur er helt abstrakt: et diagonalkryss som er innskrevet i en tilnærmet sirkel. I kvinnestatuene Salome, Dansen og Mot lyset (alle bronse 1980) er de abstrakte kvalitetene, som brutte akser og balanse- og rytmeforhold ført enda et skritt videre mot perfeksjon. Den mer kantete modelleringen i avgrensede plan, som man f.eks. finner i Korsfestet fra 1970, blir for øvrig rundt 1980 erstattet av en langt mer flytende og organisk overflatebehandling. Ved siden av de oppadstrebende kvinnefigurene laget U. i 1980 en historisk portrettstatue av Magnus Erlingsson til Etne kommune i Sunnhordland. Kongen hviler i traust kontrapost idet han skuer fremover. Noe av U.s intensjon ligger i å gjengi almenmenneskelige følelser ved hjelp av menneskekroppen. Han legger vekt på å få fram uttrykkskraft i minespill, gester og kroppsholdning. I kjærlighetsgruppen Omfavnelse (bronse 1979) i Stavanger betones muskler, sener og enkelte kroppsdeler i den hensikt å la det fysisk ekspressive uttrykke en åndelig dimensjon i parets indre sjelsliv.
Ved siden av sine større prosjekter har U. skapt en rekke byster, relieffer og småskulpturer. I 1975 modellerte U. fem medaljer til Nordisk Kunstmedalje Serie utgitt av det danske firmaet Anders Nyborg A/S. U.s portrettbyste av Johanne Dybwad er gjengitt på et frimerke (1967) i design av Chrix Dahl. I 1977 begynte U. å interessere seg for de grafiske teknikkene koldnålsradering og etsning. I tidsrommet fram til 1984 utførte U. litt i overkant av 200 forskjellige motiver. Særlig har U. vært opptatt av kjærlighetsrelasjoner. Det eksisterer en viss ikonografisk sammenheng og gjensidig vekselspill mellom U.s grafiske og skulpturale virksomhet. I 1970-årene engasjerte U. seg aktivt i kunstfaglige saker og i kunstpolitiske debatter. Som formann i Norsk Billedhuggerforening, på slutten av 70-tallet, deltok han fra starten av i de forhandlinger som ble ført mellom staten og kunstnerorganisasjonene om bl.a. Vederlagsordningen og Statens garantiinntekt. Videre har U. vært opptatt av å beholde og styrke Norsk Billedhuggerforenings uavhengige posisjon i forhold til de andre kunstnerorganisasjonene. Som ledende utøver og talsmann for et stilromantisk og etter hvert også postmodernistisk skulptursyn, inntar U. en markant stilling i det norske billedhuggermiljøet.
