S.-K. skal allerede som barn under oppholdet i Brussel ha mottatt visse kunstneriske impulser. Han begynte imidlertid på Kristiania Handelsgymnasium i 1907 og ble i 1912 ansatt som sekretær ved det norske konsulat i Nürnberg. Han reiste regelmessig til München for å studere de gamle mestre i byens museum, og etter en studiereise til Italia og Nederland i 1913 bestemte han seg for å bli maler. Samme år debuterte han på Høstutstillingen med Lindeallé, Ø. Aker, og gikk deretter et år på Kunstakademiet under Chr. Krohg, hvor han konsentrerte seg om tegneundervisningen. Under oppholdet i København i 1917 studerte han særlig den egyptiske samling i Ny Carlsberg Glyptotek. Etter hvert ble hans arbeid hemmet av sykdom, og fra 1919 malte han ikke mer. Kunstnerforbundet arrangerte minneutstillinger av S.-K.s arbeider i 1923, -39 og -59.
S.-K.s samlede produksjon, som ble malt i årene 1913 - 19, viste at han rakk å finne fram til en personlig uttrykksform. Bildene fra 1913 er malt etter selvstudium, mens flere bilder fra 1914 viser innflytelse fra tegneundervisningen under Chr. Krohg og påvirkning fra Nikolai Astrup og Harald Sohlberg. S.-K. hevdet selv i 1916 at han la mest vekt på det tegneriske, mens fargen for ham kom i annen rekke. Hans arbeider utmerket seg også ved et grundig naturstudium, en gjennomarbeidet form og en sikker komposisjon. Arbeidet med selve tegningen kunne i enkelte bilder bli for fremtredende på bekostning av det maleriske, som bl.a. i portrett av en Gammel dame (1914, Nasjonalgalleriet, Oslo). Allerede i dette bildet røpes noe av den uro som kommer til syne i det følsomme og nervøst uttrykksfulle Selvportrett (1918, privat eie). Det var imidlertid det sparsomme register av farger, hovedsakelig i sort og grått, med forsiktige innslag av grønt, gult, brunt og rødt, som gav hans malerier en særpreget karakter. Han malte fortrinnsvis landskapspartier fra Kristianias omegn og fra Jotunheimen, som Vetlifossen (1915, Lillehammer Bys malerisamling) malt i sort, hvitt og en sparsom anvendelse av grønt, Alléen (1916, privat eie) i grønt og sort, og Kristianiadalen (1916, Nasjonalgalleriet) med en dominerende sol i bakgrunnen som kaster skimrende gult lys over et svart-grønt landskap. Den egenartede skala av skumringsfarger, tendensen silhouettaktige virkninger og de urolige og ofte pastose strøk gav hans malerier en melankolsk-romantisk atmosfære. De siste landskaper S.-K. malte fikk karakter av suggestive sjelelige bekjennelser. Han malte også stilleben og flerre uttrykksfulle figur- og barnestudier.
