K. vokste opp i Sunnfjord og arbeidet først som reklametegner og dekoratør. Han debuterte på Høstutstillingen i 1963 med selvportrettet Portrett av ein målar, hvor forenklingen av trekkene ikke tapte modell-karakteristikken av syne. Dette ble hans foreløpige farvel til den individuelle personskildring, og i de tresnittene han viste på en separatutstilling året etter, var abstraksjonen gjennomført. Det ble imidlertid møtet med den store popkunst-utstillingen på Louisiana samme år, spesielt med Jim Dines assemblager, som skulle gi ham avgjørende impulser som billedskaper. På den viktige gruppemønstringen 14 unge i 1965–66 viste K. popironiske bilder som Halleluja på berget, der strimer av maling rant nedover et maskeaktig fjes. Dine-impulsene kommer klart fram i Strange fruit, som med sine markante stoffvirkninger var en hyllest til Billie Holiday, representant for den musikkform han selv hevder har betydd mye for hans kunst. På Gruppe 66 i Bergens Kunstforening viste K. bl.a. Kjøttmiddag og På vegen mot det lova landet, der det sistnevnte hadde innmonterte fotos og et håndtak fra et kassert elektrisk anlegg. På Unge Kunstneres Samfunn Vårutstilling i 1967 viste K. i Gave til USA tredimensjonale objekter som en bilgrill med plastikkblomster malt i rosa og sølv. Sven Skaar Olsen satte K. inn i silketrykk-teknikken, der han først med svart-hvitt og seinere med farger kombinerte fotoforelegg og geometriske former. Ironien i det popkunst-influerte formspråket strakk imidlertid ikke til når det gjaldt å gi uttrykk for den avsky K. følte for USAs krigføring i Vietnam. Det politiske engasjementet krevde en gyldig form som det kostet tid å utvikle, og den såkalte sosialistiske realismen tilfredsstilte ham ikke. Et tidlig eksempel på K.s alternativ var silketrykket Helsing til Ho Chi Minh, hvor popkunstens harsellas med nasjonalsymboler ble vendt til en positiv parafrase over FNL-flagget. Fra hans tid i den gruppa han gav navn til, GRAS, stammer bl.a. Amerikanske sommerfuglar en sverm av Vietnamhelikoptre med insektvinger, og Tre blad frå imperialismens dagbok. Krigens herjinger trenger her inn over idyllens landskap i form av soldatstøvler, helikoptre og bombenedslag. De samme helikoptrene lot han senere fly inn over et tradisjonelt norsk steingjerde, og i et beslektet trykk ligger døde og lemlestete kropper over det samme gjerdet og forvandler det enkle vernet til en utsatt barrikade. Mens steingjerdet har en fotografisk fakta-karakter, er kroppene stiliserte. Med dette billedmessige bruddet vil K., som Brecht i sine verfremdungsgrep, ha oss til å reflektere. Parallelt med de politisk engasjerte og samfunnskritiske silketrykkene laget han nonfigurative colourfieldkomposisjoner. Men også med dette forrådet av rene former skapte K. visuelle forløp som mante fram det Magne Malmanger karakteriserer som "eksistensen av en virkelighet som ruver veldig, ugripbar og motsigelsesfylt etsteds bak bildene" (Norsk kunst i dag, 1967). Det gjelder bl.a. maleriet Flo og fjøre (Nasjonalgalleriet, Oslo), og silketrykk som Fallende – stigende og Egget. K. er også opptatt av at bildet skal virke ved sine rent fysiske dimensjoner, noe som krever den formale presisjon han så suverent behersker. Likevel er han ingen konstruktør, og de beste arbeidene hans virker ofte som en direkte nedfelt og fullstendig avklart visuell idé. K. grunner imidlertid lenge over bildene, og han har ofte holdt fram musikalske opplevelser som den endelige forløser av ideen. I sine utsmykkingsoppgaver har han gått fra den rene fargesetting i samspill med arkitektens intensjoner (Distriktshøyskolen i Stavanger), via optisk vitalisering av rommet (Apalløkka skole) til frodig fabulering med stiliserte dyremotiver (Ellingsrudåsen skole). K. fikk vist sin fulle bredde som en av sin generasjons mest markante billedkunstnere på Festspillutstillingen i Bergen i 1980. Gjennom en sjelden spennvidde av visuelle formale grep og tekniske virkemidler merket man et sterkt engasjement mot undertrykking og for det levende fellesskapet. I det svarte trerelieffet Og jorda skal ein gong minnast oss for våre gjerningar er armer og bein oppbundne over en gjennomhullet skyteskive, som i et torturkammer. Samisk bustad anno 1980 er en nøyaktig rekonstruksjon av teltstengene i en lavo, omgitt av lys piggtråd. Kombinasjonen av et malt hjerte på veggen og et piggtrådhjerte liggende på gulvet er nesten klisjémessig enkel. En varm utadvendt holdning kom særlig sterkt til uttrykk i en serie assemblager av plexiglass over furupanel, At hendene er våre eigne, hvor åreverket i treet fremstår som en slående metafor for hudens mønstre. Når K. lot åpne hender mot svart bakgrunn, fatte om hverandre mot rød bakgrunn til felles løft og gjensidig forsikring, fikk solidariteten et nytt livskraftig, visuelt symbol. Etter dette har han laget en rekke silketrykk som har vært nyttet av kampanjen Nei til atomvåpen og fredsbevegelsen, bl.a. som omslag og illustrasjoner til nye bøker om rustningsvanviddet. Her tar K. opp igjen tidligere temaer fra f.eks. Tre blad og fra maleriet Dei forheksa fuglane og gir dem ny mening. Nylig avsluttet han sin utsmykking for Krigsskolen, et tankevekkende relieff i stål av to kjempende, stiliserte skikkelser.