G. var fra 1914 og til han begynte på Norges Tekniske Høyskole i 1918 skipsmegler hos Joach. Grieg og Co. Etter endt utdannelse slo han seg ned som privatpraktiserende arkitekt i Bergen 1923. Han ble en av de mest benyttede arkitekter i Bergen i mellomkrigstiden og etter den annen verdenskrig. Mange av hans arbeider hører til de absolutt beste i Bergen fra dette tidsrom. G. var en meget allsidig arkitekt og hadde evnen til å leve seg inn i de prosjekter han skulle utføre. Dette førte til at hans arbeider ble særpregete og personlige samtidig som de glir inn som en del av omgivelser og miljø. Bygningenes funksjon og beliggenhet synes alltid å ha gitt utgangspunktet for form og materialvalg, og de virker omhyggelig planlagt og gjennomarbeidet. Et gjennomgående trekk ved hans bygninger er den enkle rektangulære bygningskropp med en sjelden oversiktlig planløsning samt utsøkte detaljer og proposjoner. En bygning ble ofte satt sammen av flere rektangulære deler som ble variert i størrelse og form. Ved dette og ved en behersket bruk av gesimser, loggiaer, tilbaketrukne eller fremskutte inngangspartier samt variasjon av vinduenes størrelse og utforming, oppnådde han kontrastvirkninger mellom mørkere/lysere deler og åpne/lukkede partier. Til tross for dette ble aldri bygningens helhet brutt, og bygningene har fått et enkelt og nøkternt preg. G.s første arbeider er nyklassisistiske bygg, feks. utkastet til Universitetet på Blindern, Handelstandens aldershjem på Årstad og Telefonstasjonen på Kronstad. I eneboligene som han tegnet i 1920-årene, hentet han inspirasjon fra den lokale louis seize og empire, f.eks. sommerhuset på Strønen for faren og egen villa i Årstadgjeilen. Bortsett fra en forretningsgård i Strandgaten, Bryner, som viser en sterk engelsk innflytelse, er alle hans bygg fra 1930-årene og fremover preget av funksjonalismen. Hans mest fremtredende funksjonalistiske bygg er Sundt på Torvalmenningen. Her og i noen andre av hans bygg fra 30-årene er funksjonalismen strengt gjennomført, f.eks. Johanneskirkens Menighetshjem, mens derimot Diakonissehjemmets sykehus på Haraldsplass fra samme tid bygger på en kombinasjon av stedegne byggetradisjoner og funksjonalisme. De fleste av hans eneboliger har også denne kombinasjon som utgangspunkt, f.eks. Knophs villa i Øvre Kalfarlien, og de er dessuten med stor dyktighet innpasset i terrenget, f.eks. Engelsgaards villa på Storetveit. I andre samtidige oppgaver som f.eks. industribygg, blir lokale byggetradisjoner tilsidesatt. Blant disse kan fremheves melsiloen på Hegreneset. Her ligger seks monumentale siloer på rekke. Ytterst på den ene side står en høyere rektangulær blokk hvor veggflatene er ubrutte, bortsett fra en sammenhengende vertikal vindusrekke på det ene hjørnet. G.s siste store arbeide, Sjøfartsmuseet i Bergen, viser klart hans evner som arkitekt. Det har lykkes ham å la museet gli inn som et sammenbindende ledd mellom Historisk Museum og Fastings Minde, en 1700-talls lystgård. Dessuten er de muligheter utnyttet som det sterkt skrånende terrenget på bygningens bakside gir. Interiøret er meget oversiktlig med mange fine detaljer, og det er utformet på en slik måte at det lar museets gjenstandssamling komme til sin rett.