D. vokste opp i Horten. Somrene 1886 og 1887 fikk han sine første inntrykk av Edvard Munch, hvis familie hadde leid seg inn hos D.s foreldre i Borre. D.s ungdomsproduksjon 1906–1909 er dominert av landskaper fra Jomfruland, dels holdt i en ganske detaljrik, koloristisk neddempet stil, dels preget av en friere formbehandling påvirket av Munch. Et eksempel på det siste er Skoglandskap fra 1909, malt kort før elevtiden hos Matisse 1909–10. Stemningen i den glisne barskogen er noe dyster, fargen går fra mørkegrønt over til gyllent og oliven i forgrunnen. Sommeren 1910, rett etter hjemkomsten fra Académie Matisse, malte D. Frukthagen i Kviteseid under et Telemarksopphold sammen med Henrik Sørensen og Einar Sandberg. Linjeføringen i forgrunnens flammelignende trær minner igjen om Munch, men den bevisste forenkling og organisering av former og farger til kontraster og harmonier må skyldes inntrykkene fra Parisoppholdet. En myk, glidende linjeføring og klassisk preget komposisjon preger også Appelsintrær (Lillehammer Bys malerisamling), malt våren 1912 i Menton, der D. holdt til sammen med Henrik Sørensen, Axel Revold og Severin Grande. Fargen har her vunnet ny saftighet og nyanserikdom. Trærnes dype blålige og grønne toner er satt opp mot mildt terrakotta og grårosa i åssidenes fjerne terrasser, en fargeklang D. siden ofte vendte tilbake til. Omkring 1913–14 ble D. for alvor interessert i figurmaleriet, først nå tok han opp kunnskapene fra Matisses leksjoner i akttegning. I Nasjonalgalleriets Stående kvinneakt fra 1914 står den sorthårede modellen i lett kontraposto foran en blålig vegg. Den fast formede kroppen er tegnet med sorte, langlinjede konturer. Karakteristisk er den sortskjoldete koloritt, en teknikk D. synes å ha lånt fra Matisses "fauve"-kamerat Othon Friesz. I Badende gutter fra 1914 er det endelig lykkes D. å sammenkomponere figurer med omgivelsene i en fullkommen formal og koloristisk harmoni. Bildet røper sterke impulser fra Cézanne, både teknisk og motivmessig. Guttekroppene er elegant tegnet med forenklede konturlinjer som akkompagneres av svabergets og buskasets kurver. Fargeholdningen er enkel, men velvalgt, de gyllenbrune kroppene og det grårosa berget finner sine noe neddempede kontraster i havflatens duse blå og buskenes dype grønntoner. Bildet gjorde lykke i De 14s paviljong på Jubileumsutstillingen på Frogner 1914, der D. oppnådde anerkjennelse som førsterangs malerbegavelse på linje med Henrik Sørensen og Jean Heiberg. D.s senere produksjon er relativt begrenset og omfatter vesentlig landskaper fra Sørlandskysten samt en del akter og portretter. I landskapene skildrer han oftest Skåtøy-naturen i sommervær i en frisk og fargeskimrende, nærmest impresjonistisk stil preget av formoppløsning og lekende penselarbeid. Karakteristisk er Nasjonalgalleriets, Sommerlandskap, Skåtøy fra 1921, et sollyst utsyn over en grønn eng som strekker seg i siksak innover mot en blå vik under en grårosa berghammer, det hele innrammet av trekulisser skiftende i blått, grønt og grått under en hvitblå himmel. Landskapets former synes her kamuflert under fargekappene. Langt mer formfaste er D.s akter, som Kvinneakt (1929, Nasjonalgalleriet, Oslo) der den sittende modellen er satt opp mot et mangefarget teppe i terrakotta, oker og grønt. Lærdommen fra Matisse er fremdeles synlig i den mørke, faste konturering og den organiske oppbygning av figuren. D. har i sin kunst dokumentert seg som en fin og kresen kolorist. Hans forholdsvis begrensede produksjon og noe stereotype malemåte har imidlertid gjort at han har spilt en mindre fremtredende rolle innen norsk kunsthistorie enn de andre sentrale Matisse-elevene.