J. fikk sin utdannelse hos norske naturalister som Harriet Backer, Chr. Krohg og Halfdan Strøm og møtte deretter den sterke innflytelsen fra franske malere som Othon Friesz, Henri Matisse, Paul Cézanne og André Derain. J. var meget lett påvirkelig, men hadde samtidig evnen til å plukke det beste fra sine forbilder. Havnen i Son (1912, Nasjonalgalleriet, Oslo) er f.eks. sterkt influert av Othon Friesz i komposisjon og fargeholdning, men bildet er dristig og sikkert malt i en frisk koloritt av sterkt blått og grønt. I denne perioden hadde J. en spesiell forkjærlighet for grønt. Samme sommer malte han flere bilder fra Risør, bl.a. Det gule hus i Risør (1922, Nasjonalgalleriet). Bare tittelen røper at landskapet er norsk. Fargen er tung, men raffinert i gråbrunt, beige og sort, med litt dypblått i bakgrunnen. Den tidligere grønne fargen er helt forsvunnet, etter påvirkning fra bl.a. Derain. Etter tilbakekomsten til Norge i 1923 malte han også en del dypstemte bilder fra Telemark. Bildene kan minne litt om Henrik Sørensens. Senere lysnet J.s palett. Av og til brukte han sort i kontraster til rosa og blått (Epletreet, 1927, Nasjonalgalleriet), men mangelen på grønt skapte en avstand til naturmotivene. I enkelte kvinneportretter viste J. sitt talent som portrettmaler. Han malte også figurkomposisjoner, og fremfor alt landskaper fra Frankrike, Danmark, Sørlandet, skog og høyfjell på Østlandet og fra reiser til Sør-Amerika og India. Den konsekvente fargeholdningen innen de forskjellige perioder gav landskapene et enhetlig preg.
J. var et koloristisk talent. Hans bilder var alltid velkomponerte, men formen kunne være litt skjødesløst karakterisert. J.s styrke lå i materialbehandlingen, i den silkeaktige virkning i strøkene og den utpregede følelse for billedflaten. En melkeaktig hvit tone er ofte sentral i bildene. Med sin evne til å absorbere det beste av påvirkning fra samtiden summerte J.s maleri opp noen av de inntrykk norske malere fikk fra fransk kunst gjennom et visst tidsrom.
