S. er først og fremst kjent som jærmaler. Hans tidligste produksjon viste en bred motivkrets, med landskaper, stilleben, interiører og figurer, av og til med et sosialt tilsnitt. Innflytelsen fra Thoralf Gjesdal kom ofte til uttrykk i disse tidlige maleriene, som Lørdagsvask (1953) hvor han benyttet et geometriserende formspråk. Mot slutten av 50- og begynnelsen av 60-årene dominerer landskapsmotivene, og formspråket har fått et mer personlig preg. Landskapene i S.' malerier blir etter hvert mer abstraherte, penselstrøkene lettere og koloritten lysere. Etter 1960 har han helst hentet sine motiver fra Jæren. Landskapet brukes som grunnstruktur i komposisjoner der lyset, himmelen og skiftende atmosfæriske virkninger er det sentrale. Landskapsutsnittet har oftest lav horisont og høy, vid himmel. Hus, steingjerder og telefonstolper gir komposisjonene spenning og dybde. Helheten i naturopplevelsen blir uttrykt gjennom en dominerende fargetone, som i Fra Jæren (1969) og Vintervær, Varhaug (1970). Denne valørrikdommen utnytter S. også i sine kullstifttegninger. Kullstiften benyttes med en malerisk virkning, f.eks. i Fra Varhaug (1973). Først fra 1964 kunne S. livnære seg som kunstner, og fikk da anledning til å reise en del. Han laget landskapsskisser og malerier fra de forskjellige reisemålene, f.eks. Peniscola (1965). S. fikk sitt virkelige gjennombrudd etter separatutstillingen i Oslo i 1970. Da realiserte han en gammel drøm om å få sitt eget sted på Jæren. Han rehabiliterte et gammelt jærhus på Varhaug, hvor han bor mesteparten av året, og fattet stor interesse for kultur og folkeliv i lokalmiljøet. Bilder med titler som På veg til møte, Det stig av hav og Veslemøy lengter (1978) er inspirert av Arne Garborgs diktning. Men landskap, lys og atmosfære er fremdeles det mest dominerende i S.' produksjon. Koloritten er stort sett monokrom og veksler med årstid og naturstemning, fra pastellaktig og lett til mørk og truende.