Ole Juul

J. vokste opp på en ensomt beliggende gård i Lofoten. Etter konfirmasjonen kom han i malerlære i Bergen. Han lærte også fotografering, som i senere år skulle bli hans levebrød. Samtidig var han elev hos Anders Askevold. Oppmuntret av sin fetter Adelsten Normann, drog J. for oppsparte midler til Düsseldorf i 1876. Professor Eugen Ducker var den lærer som fikk størst betydning for ham. J. solgte lite disse årene, men før hjemreisen fikk han, sammen med 5 andre elever, et utsmykkingsoppdrag i Berlin for den tyske stat. J.s virksomhet som kunstner forløp etter hjemkomsten til Norge aldeles upåaktet. Han fotograferte om sommeren og malte og reiste om vinteren. Han var bosatt flere år på Elverum, hvor han ble en aktet og avholdt mann. Han bodde også i perioder i Nord-Norge, Trondheim og Kristiania. I 60-års alderen bygde han seg et lite hus i Beiarn på Ørlandet. Her levde han resten av sitt liv med de kystmotivene rundt seg som alltid hadde inspirert ham mest, døgnet og årets skiftende lys over horisonten og stranden med naust og fiskevær. J.s natur og begavelse var aldri i samsvar med den düsseldorfske malerskole. Hans form var den impresjonistisk oppfattede skissen. Han så motivene naturalistisk. Skissene og de uferdige bildene fra hans ungdom viser en spontan friskhet uttrykt i lette, sikre og flytende strøk. Han klarte ikke å føre dette over på større atelierbilder. Ved et rent tilfelle kom J. i fokus som 70-åring. Ved avreisen fra Düsseldorf hadde J. etterlatt seg en hel del uferdige arbeider og skisser. Adelsten Normann leverte dem til innramming. Forgylleren gikk konkurs, og fetteren døde. 40 år senere, i 1922, fikk en nordmann se noen av skissene i en forretning og kjøpte alle sammen. De ble utstilt hos Blomqvists Kunsthandel, Oslo, og utstillingen vakte oppsikt i pressen. Man antok at kunstneren var død. Journalister oppsporte imidlertid J., som tok det hele med ro. Ved sin død etterlot han seg ca. 3000 lerreter. Bildene ble solgt i Oslo i bunter på 3-4 lerreter.