Fra en forenklet figurativ uttrykksform utviklet B.s maleri seg i 1960-årene i retning av det ekspressivt non-figurative med vekt på fargenes stofflige muligheter. I Unge Kunstneres Samfunn viste han i 1965 en rekke omfangsrike komposisjoner der fargelagene var murt opp i tunge masser. Dette gav bildene en utpreget relieffvirkning. Koloritten var gjennomgående mørk og dyster, dominert av valører i brunt og grått. Denne massevirkning ble i de følgende år gradvis avløst av lysere spektralfarger og lettere stofflige virkninger. Først balanserte komposisjoner med innslag av collage (papirbiter i ulike farger festet til billedflaten og delvis revet av igjen). Deretter kom rene oljemalerier, spontant utført, med veksling av roterende og mer statiske former. I de seneste årene har B. malt dempede abstrakte naturstemninger, gjerne dominert av en enkelt fargetone. Disse bredt malte bildene har en mer antydende, impressiv karakter.