Etter læreår i Oslo og Paris malte H. landskap og portretter i en mørk toneart, tildels inntrengende realistiske i form og tegning. Bildene har impulser både fra gammelmesterlig tradisjon og moderne fargeekspresjonisme. Hans senere malerier, fra 50-årene, ofte realistiske landskapsskildringer, er mer oppløste i formen, har større palett og større kontraster. Fra 30-årene av ble skulpturen den viktigste del av hans kunstneriske virksomhet. Polykrome trerelieffer, tildels store format, viser dekorativ bredde og primitiv kraft. Kraftige figurer med bøyde nakker som fyller formatet, er en hyllest til jorden, grøden og årstidene. Formen forsterkes av tynne strøk med farget beis som fremhever trestrukturen. I tre- og klebersteinsrelieffene er impulsene fra den norske treskurden og folkelig dekorativ kunst tydelige, men de har også røtter i moderne europeisk kunst. Skulpturene og portrettrelieffene i bronse er mer realistiske i formen, men en del barnehoder viser en mer stiliserende forenkling.