Noen malerier fra begynnelsen av 1890-årene med motiv fra det gamle Stavanger viser at L. allerede før sin egentlige kunstutdannelse hadde oppøvd en viss dyktighet. Veiledning og inspirasjon har L. ganske sikkert fått av sine slektninger Kitty L. Kielland og Frida Hansen. Men først etter examen artium i 1895 og to års studier ved Universitetet i Kristiania begynte han sin regulære utdannelse som kunstner. Høsten 1897 drog L. til Paris, hvor han ble elev av Jules Lefebvre og Toni Robert-Fleury ved Académie Julien fram til våren 1901. Figur- og komposisjonsstudier fra tiden viser at L.s akademiske legning og litterære interesser gled naturlig inn i det konservative miljøet ved akademiet. Men samtidig utførte han også landskapsmalerier i en friere naturalistisk stil. Således debuterte han på Høstutstillingen i 1898 med Sommernat paa Jæderen, et bilde som både i motiv og stemning viser tilbake til Kitty L. Kielland. I Paris var det først og fremst symbolistmiljøet, særlig slik det artet seg i kretsen rundt Rose+Croix og dens leder Sar Péladan, som skulle få avgjørende betydning for L.s egen kunstneriske profil. Inntrykk fra den symbolistiske litteraturen ble viktigere for L. enn den formale innflytelse fra det franske symbolistiske maleri. L.s bakgrunn i den naturalistiske tradisjon på den ene siden og i den mer mondéne symbolisme på den andre, gjør hans kunstneriske produksjon svært sammensatt. Stilistisk og emnemessig faller det naturlig å dele L.s produksjon i to hovedgrupper - maleriet i den ene, og raderinger og akvareller i den andre. Det var i fargeraderingene han nådde sine mest utpregede resultater, og det var også de som skaffet ham en viss berømmelse ute i Europa i tiden før 1. verdenskrig. I 1903 hadde L. flyttet til Dachau ved München, og raderingene viser at inntrykkene fra den franske symbolismen her ble modifisert av den sør-tyske Jugendstil. L.s grafiske produksjon er svært begrenset. Men skjønt han bare utførte 9 fargeraderinger, alle i perioden ca. 1904–12, er disse så eksklusive og teknisk dyktig utførte at de inntar en viktig plass i norsk grafikks historie. Raderingene er strengt komponert, og den dekorative virkningen betones. Men det legges også stor vekt på den plastiske oppfatningen av enkeltfiguren: her kommer slektskapet med Max Klinger og Franz von Stuck klart tilsyne. Motivkretsen er utpreget litterær - bibelsk, mytologisk eller hentet fra samtidens franske litteratur. Spesielt var Gustave Flaubert viktig, og L.s raderinger Herodias og Salammbó, begge utstilt på Høstutstillingen i 1905, har hentet sine kvinneskikkelser fra Flauberts romaner ved samme navn. I de fleste av raderingene er de erotiske overtoner åpenbare. Han fremstiller gjerne kvinnen som bundet til sitt kjønn og sin sensualitet. Skjønt fremstillingene oftest har en tragisk dimensjon, er de som regel bevisst tvetydige. L. har intet av den aggresjon man kan møte hos andre skandinaviske kunstnere i tiden, f.eks. Edv. Munch og August Strindberg.
L. oppnådde aldri noen virkelig anerkjennelse her hjemme, noe som nok både skyldtes hans aristokratiske arroganse og hans uvennskap med Jens Thiis. Imidlertid oppnådde han en rekke internasjonale priser for sine raderinger i årene like før 1. verdenskrig. Under 1. verdenskrig ble kobberplatene smeltet om til krigsindustrien, og L. kom ikke senere til å arbeide med grafikk. I sine senere akvareller arbeidet han videre med motivkretsen fra raderingene, men formspråket ble nå friere. Ved overarbeiding og påklistring av papirbiter for å dekke hull i papiret, ble disse akvarellene ofte rene collager, en effekt L. også utnyttet rent formalt. L. testamenterte sine raderinger og akvareller til Stavanger Faste Galleri, som er den eneste offentlige samling hvor denne særegne kunstner kan studeres mer inngående. L.s erotisk ladede symbolistiske motivkrets hadde etter 1. verdenskrig mistet mye av sin aktualitet. Personlige vanskeligheter kom i tillegg. En lungeirritasjon ble under oppholdet i København under 1. verdenskrig feildiagnostisert som tuberkulose. Det tok L. mange år å komme til krefter fysisk, psykisk og økonomisk etter den medisinske behandling han der ble underkastet. Den vanskelige politiske og økonomiske situasjonen i Tyskland gjorde at L. levde under svært usikre forhold der i 1920- og 30-årene. I denne perioden var han en flittig korrespondent for norske aviser om politiske og kulturelle forhold i Tyskland.
Mellom 1910 og -20 arbeidet L. spesielt med tempera-maleri. Et hovedverk innen denne teknikken er St. Franciscus taler til pingvinene, hvis motiv er hentet fra Anatole France L'Île des Pingouins. Et annet tempera-maleri i stort format er Tang, en gjentagelse av en radering med samme tittel. L.s øvrige maleriske produksjon har en annen karakter. Den er i dag ikke særlig godt kjent; mye er gått tapt under verdenskrigene. Men både landskap, portretter og blomsterbilder er bevart, skjønt L. ikke hadde noen stor produksjon. Miljøet i Dachau fikk betydning for hans maleriske utvikling; en stor kunstnerkoloni hadde en tid vært etablert der. For L. fikk den betydelige landskapsmaleren Ludwig Dills kunst mye å si. Motivene ble gjerne oppfattet i grenselandet mellom det idylliske og det realistiske, og utført i en malerisk, gjerne lett abstraherende stil. Denne kommer klart tilsyne f.eks. i Torvet i Dachau, med sin sikkert gjennomførte teknikk. Som maler hadde ikke L. samme styrke og originalitet som han hadde i sin grafikk. Noen av hans blomsterbilder har imidlertid en forbausende malerisk sjarm i sin fordringsløse enkelhet. Disse bildenes koloristiske og komposisjonelle dyktighet ble også lagt merke til i samtiden, f.eks. av den innflytelsesrike kritiker Jappe Nilssen. I 1944 ble L. utvist fra Tyskland som "lästiger Ausländer". Først bodde han på Tau, så på Stord til ca. 1950, hvoretter han flyttet til Stavanger hvor han bodde til sin død.