maler, tegner og grafiker

Olaf Gulbransson

Faktaboks

Født
26. mai 1873
Fødested
Kristiania
Død
18. september 1958
Dødssted
Schererhof ved Tegernsee, Bayern
Alternative navn
Gulbrandsen, Olaf Leonard (til 1895); Gulbransson, Olaf Leonard

G. begynte allerede som gutt å tegne karikaturer, bl.a. til Pluk. Han debuterte 19 år gammel på Høstutstillingen 1892 med tegninger og leverte i 1893 ca. 20 xylograferte portretter til M.B. Landstads salmebok. 1893-1902 tegnet han i vittighetsbladet Tyrihans, riktignok med flere avbrytelser. Han dokumenterte seg snart som vårt lands første betydelige karikaturtegner, og vi kan i Tyrihans følge hans kunstneriske utvikling fra en beskjeden begynnelse og fram til mesterskapet omkring 1900. Hans første bidrag, signert G. Gulbrandsen, var en blyanttegning av Henrik Ibsen og frue som morer seg over avisenes utlegninger av Bygmester Solness, og Ibsen ble et yndlingstema opp gjennom årene. Blant de "seriøse" portrettene dette første året kan nevnes en djerv pennetegning av forfatteren Hans Seland (13.10.1893). Hans første politiske satire finner vi neste år (En afstraffelse, 23.2.1894). Litt senere, 9. mars, bruker han første gang signaturen Pejk (fra 1898 Gulbransson). Etter en pause på nesten to år (1895-96) begynner G.s store tid som politisk kommentator våren 1897. Hans tegninger, som gjerne går over to sider, får en stadig større bredde og mer effektfull poengtering, noe som kan gi dem en voldsom slagkraft. Mange av dem avspeiler tidens brennende politiske spørsmål, først og fremst unionsstriden (I dybeste ærbødighed, 6.4.1894; Skræmmebilledet, 27.8.1897; I unionskongens atelier, 19.11.1897; Drømmen, 17.3.1899; Norges hemmelige rustninger, 14.4.1899; Norske og svenske troubadourer, 9.2.1900; Flagrummel, 1.8.1902). Også verdenspolitikken gir stoff til G.s respektløse strek (Transvold, 14.5.1897; Victoria Africana, 17.11.1899), eller han tar for seg vårt hjemlige kulturliv. Særlig har teateret hans kjærlighet (Schrøders vandgang, 29.10.1897; Flyttedag paa Bankpladsen, 23.6.1899, Première på "Når vi døde vågner" 16.2.1900), eller han tegner våre store diktere (De Norske digtere flytter hjæm, 15.9.1899; Kielland og maalfolket, 16.3.1900). En rekke treffsikre Bjørnsonkarikaturer finner vi helt fra 1894 til 1902 (B.B. taler, 3.11.1899). Et mesterstykke både som idé og tegnekunst er Knut Hamsun som Pan, dikteren som har "faret vild i dunkle skove" (18.11.1898).

G. var i disse årene også virksom på mange andre hold. I 1894 boltret han seg med de villeste påfunn i Paletten, senere (1901 og 1902) sammen med Th. Kittelsen og andre i Fluesoppen. I fornemt internasjonalt selskap (Th. Th. Heine, Albert Engström, Alfred Schmidt) opptrådte han i Tyrihans' julenr. Guldgaasen 1898 og 1899. Allerede 1895 tok Hjalmar Bigler ham med blant Norges beste tegnere i Juleaften, og helt fram til 1902 finner vi her arbeider av G. i alle genre: vakre små landskapsfriser (1895-96 og 1898), studiehoder (1895-96), karikaturer og andre humoristiske ting. Han illustrerte 1897 Elias Kræmmers Dampbaaden "Truls", og skapte i tegningene til Vilhelm Krags Slaget ved Kjeldvik (1901) sin storartede major von Knarrenfigur (omkring 1920 gjentatt i 9 dekorative felter i "Den gamle major" i Oslo). Endelig finner vi i Juleaften 1902 hans kjente tegning Première i Nationaltheatret, hele det norske Parnass med 28 navngitte personer. Redaktøren hadde hatt den glimrende idé å la Albert Engström og Alfred Schmidt tegne tilsvarende feststunder i Kungliga Operan i Stockholm og Det kgl. Theater i København. I 1898 tegnet han i Barnets Blad. De fleste av disse illustrasjonene er lette, fine strektegninger med myk linjerytme, men han brukte også gråtoner med kraftig markert omriss, en stil han utviklet videre i tegningene til Jacob Hilditsch' Trangvikposten (1900-01). Sammen med en samling kunstnerportretter, utstilt 1899, og illustrasjonene til Edle Hartmann (Sfinx): Fif og halvfif (1902) og Blandet selskab (1903), opprinnelig i Verdens Gang 1901-03, betegner Trangviksposten hans endelige gjennombrudd som illustrator. Hans tidlige tegnestil var nå fullt utviklet. Figurene er gjerne tegnet med grov, kraftig strek og summarisk forenklet omriss, med markante flater i svart, grått og hvitt. Karakteristikken er som regel godlynt humoristisk, med fint blikk både for ulike folkelige typer og små personlige eiendommeligheter. Det er først og fremst Th. Kittelsens småbyharsellas G. fører videre i Trangviksposten og i Sfinxbøkene. "Kittelsen", sa han i et intervju i 1932, " er for mig det himmelblendede geni ..... så intens, så følsom. Så genialt sprudlende, så overdådig i sine innfall". Men også Erik Werenskiold og Gerhard Munthe betydde mye for ham, gjenklangen fra den første merkes kanskje særlig sterkt i tegningene til Barnets Blad. Både Munthe og Edvard Munch parodierte han bl.a. i Tyrihans. Endelig har hans figurer ofte et umiskjennelig slektskap med hans kollega Albert Engström, som også tegnet i Tyrihans fra tid til annen. Stor jubel vakte hans 24 karikaturer, mange av dem hentet fra Tyrihans og utgitt som egen publikasjon 1901. Utvalgte personligheter innen vår hjemlige kulturelite passerer her revy: diktere som Henrik Ibsen, Nils Collett Vogt, Gunnar Heiberg, Hans Aanrud og brødrene Krag, malere som Chr. Krohg, Eyolf Soot og Kitty Kielland, skuespillere som Harald Stormoen og Halfdan Christensen, kritikere som Gerhard Gran, Sigurd Bødtker og Carl Nærup. Også et par danske er kommet med, Helge Rode og Herman Bang.

Gjennom Bjørnstjerne Bjørnson og hans datter Dagny, som den gang var gift med Simplicissimusredaktøren Albert Langen, kom G. i 1902 i kontakt med dette allerede da velkjente tyske vittighetsbladet og ble engasjert som tegner der. Han forlot Norge høsten 1902 og kom etter to måneder i Berlin i desember 1902 til München. Hans innsats i Simplicissimus kom til å strekke seg over mer enn en menneskealder, fra 1902 til 1944, og dessuten med enkelte tegninger i perioden 1946-48. I sin stil ble han nå påvirket først og fremst av Th. Th. Heine og i noen grad av Rudolf Wilke. Hans strek får en tynn, spenstig eleganse som tidligere var ham fremmed. Med sylskarp presisjon festes situasjonen på papiret, og det skjer i hans beste arbeider med et maksimum av uttrykkskraft i hver enkelt svungen linje. Man opplever i hans tegninger stadig på ny følelsen av pause og stillhet, rom og atmosfære omkring det komiske poeng, det som ikke blir sagt klinger alltid med. I samlingen Berühmte Zeitgenossen (1905) finner vi ypperlige eksempler på denne nye tegnestilen, med høydepunkter i tegningene av Bjørnstjerne Bjørnson, Leo Tolstoy, Maxim Gorki, Theodor Mommsen, og fremfor alt "genistreken" Eleonora Duse. Han hadde nylig sett henne som Hedda Gabler, og "det var som om teateret i henne hadde funnet sin fullendelse og ende", skriver han. Han tegnet henne til Simplicissimus i 6 scener fra skuespillet (6.10.1903) og brukte en av dem, noe omarbeidet, i Berühmte Zeitgenossen. I Simplicissimus debuterte han desember 1902 med tegningen Verzweiflung (s. 298), en trist bohem grublende over et Hjalmar Söderberg-sitat. I nr. 18 neste år (s. 137) slapp han så for første gang til med en tittelside Vor der Papstwahl, en storartet blikkfanger i flammende rødt. I denne mengden av bladtegninger (bare i 1903 henved et halvt hundre) er menneskene sjelden eller aldri skildret med ondskap, som regel med en smilende overbærenhet som likevel nådeløst blotter svakheter og latterligheter. Stor slagkraft, men ikke uten å medføre personlig risiko, hadde hans persiflasje av det wilhelminske Tyskland med dets blinde autoritetstro, dets militarisme og sosiale skjevheter.

G. ble flere ganger brukt som teaterkunstner. I 1912 laget han sceneutstyr for Münchener Schauspielhaus til Roda Roda og Gustav Meyrinks Slavinnen fra Rhodos. I 1916 ble han innkalt til Berlin for å lage krigspropaganda, og han tegnet da dukker til et satirisk "krigsspill", Grey & Co, oppført av Münchens Marionetten-Teater 1917. Hans propagandategninger fra Berlin-tiden kom derimot ikke til å bli brukt.

Etter krigen arbeidet G. fire år (1923-27) i Norge. I Tidens Tegns lørdagsnummer tegnet han i disse årene serien Berømte nordmenn og gav løpende kommentarer til aktuelle spørsmål, stortingsforhandlinger, alkoholforbud, teater osv. Til de mest kjente hører Bjørn Bjørnson jubilerer (1924, Nasjonalgalleriet, Oslo) og De norske diktere vender hjem (1924), en gammel Kittelsen-idé som han selv hadde utnyttet 25 år tidligere i Tyrihans. G.s Hitlerkarikaturer i Simplicissimus (Aufstieg der Begabten, 1930, s. 333) brakte ham 1933 i konflikt med de bayerske nazimyndigheter, og hans utstilling i Städtische Galerie ble stengt etter to dager. Han valgte imidlertid å fortsette i bladet og tilpasse seg de nye forhold. Under nesten hele krigen leverte han sine ukentlige tegninger, den siste stod i sluttnummeret 13.9.1944. Det propagandistiske spiller her en betydelig rolle, med nærgående karikaturer av Churchill og Roosevelt. De har likevel ikke det infame som preger skildringene av Stalin. Ofte er imidlertid satiren holdt mer generelt (Pfund und Dollar 28.4.1943, Prometheus 29.9.1943, Mars am Welttheater 31.5.1944). I det smaksforfall som preger de siste årganger av Simplicissimus står fremdeles G. ved siden av Eduard Thöny i en klasse for seg.

Som illustrator ble G. også etter 1902 snart benyttet, først i Bjørnstjerne Bjørnsons Arnljot Gelline (1904). I sine tegninger til to bøker av Ludwig Thoma søkte han å overføre småbyskildringen fra Trangviksposten til bayerske landsbyer, men uten særlig hell. Den første, Tante Frieda. Neue Lausbubengeschichten (1907) har likevel en viss kraft som den senere, illustrerte utgaven av Lausbubengeschichten (1935) savner. På hjemmebane beveget han seg igjen med stor sikkerhet i Olav Thommessens Barneminner (1935) og Vilhelm Dybwads På anklagebenken (1933) og Retten er satt (1937). Med fin innlevelse og i en overordentlig smidig og grasiøs linjestil illustrerte han H.C. Andersens Däumelieschen (1927), og det finnes tegninger av ham i en lang rekke andre publikasjoner, i brosjyrer o.lign. Han laget også plakater, bokomslag osv. Som grafiker har han vesentlig utført litografier. G. debuterte som maler med en utstilling av portretter i Gal. Cassirer i Berlin 1916, tilskyndet av Max Liebermann. Hans motiver er enkle, landskaper og små naturutsnitt, studiehoder og akter, dyr og planter, interiører fra hjemmet på Schererhof, og blant portrettene en lang rekke selvportretter. Hovedvekten ligger gjerne på tegningen, den spinkle, blonde fargen er mer et akkompagnement. Han var en stor beundrer av Hans Holbein, og dyrket i mange av sine arbeider en følsom, fint nyansert linje som med nesten umerkelige skiftninger i trykk og dybde skaper et plastisk inntrykk, slik vi ser det i den liggende kvinneakten fra 1932.

G. bodde fra 1929 på sin gård Schererhof i nærheten av Tegernsee, der hans enke Dagny G. i 1966 fikk reist et G.-museum. Det ble i 1973 en del av Bayerische Staatsgemäldesammlungen. Sin livshistorie skrev og tegnet han i de to originale erindringsbøker Det var engang (1934) og fortsettelsen Und so Weiter (1954), den første og deler av den siste i samlet norsk utgave 1973.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg