E. studerte en tid arkitektur ved Norges Tekniske Høyskole før han søkte seg over til Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Siden fortsatte han på Statens Kunstakademi der Per Palle Storm gav ham en grundig innføring i aktmodellering og portrettering.
Det konvensjonelle billedsyn som regjerte på akademiet var ikke etter E.s hjerte. Han søkte andre uttrykk og fant en løsning gjennom selve fremstillingsprosessen.
Det materialet han benyttet ble sympomatisk nok, betongen, et materiale som snarere assosieres med bygg og anlegg enn med kunst. Under støpingen av hoder fant han ut at ved fjerning av den ytre formen kom det fram et spenningsforhold mellom det innkapslete og det avdekkete. Videreutviklingen av denne dualismen, mellom det å være beskyttet mot påtrykk utenfra og det å være pansret for selv å kunne foreta voldsutøvelse, førte til en stadig abstraksjon og forenkling av formen.
Det fysiske uttrykket for innelukkethet ble etter hvert erstattet med et psykisk bilde på det utilnærmelige. Selve ansiktsmimikken i hodene og deres tette, sluttede form ble det uttrykksbærende. En kan si at uttrykket ble omvendt proporsjonalt med virkemidlene. Med små, nesten umerkelige grep treffer han det karakteristiske. Den detaljeløse og monumentale formen fremkom i en vekselvirkning med betongens egenart som materiale.
Det som kanskje mest av alt særpreger E. er hans rike fantasi og hans evne til å omsette den i bilder. Men hvor bisarre og ironiske hans skulpturer enn måtte fortone seg, så har de alltid en klar adresse til bestemte krefter i samfunnet. I motsetning til mange av sine kolleger i fortid og nåtid forherliger han verken den herskende klassen eller de undertryktes heroiske kamp. Han serverer vrengebilder av makthavere og maktsymboler og gir oss derved et dypere innblikk i maktens innerste vesen. I hodene avsløres maktmenneskets trygge selvtilfredshet, et fundament bygd på vold, utilregnelighet og avstumpethet. Du skal ikke le av oss er tittelen på et av de 8 hodene han debuterte med i Kunstnerforbundet i 1973. Titler som Makt, Lov og Orden, Rådgiver, Evnukk og Borgerskapets diskrete sjarm viser uten omsvøp det reneste antigalleri.
Støpeprosessen førte også til neste utviklingstrinn i E.s skulptur. Former av silikongummi kan trekkes ut og tøyes i alle retninger og dermed ble også begrepet skulptur tøyet ganske kraftig. Ved bokstavelig talt å dra ansiktsformen i ørene og fylle det med betong oppstod det noen merkelige vesener med ansikter som går innover til tross for at de er positive. Jakttrofe og Måneandlet er to eksempler. Sistnevnte er å finne i forstørret utgave i NSBs nye Nationaltheatret stasjon i Oslo. Også rene portretthoder som i utgangspunktet var naturalistiske, er blitt behandlet på lignende måte. Den portretterte kan stadig gjenkjennes, men uttrykker ikke lenger bare seg selv. Som når det gjelder maktmenneskene blir de symboler på begreper. Det er nok å nevne en tittel som Der Stolz seiner Mutter.
Selv om E.s kunst kan ha dobbeltbunn, være underfundig og ironisk, så bæres den alltid oppe av noe genuint menneskelig. Selv de groteske Homosaurer, en slags kentaur der hestekroppen er byttet ut med en øgles, har skrekkvisjonen en forsonende humor. Likevel får ikke det løyerlige ta luven fra et temmelig mørkt syn på menneskehetens fremtid. Parallellene til øglene som også vokste seg for store og spesialiserte ligger snublende nær. Hvordan vår ferd mot fremtiden skal bli innvarsler han i Rytterstatue til Follo folkehøgskole, hans eneste monument i bronse hittil. En bepansret mann med nakent underliv skriker i en blanding av redsel og raseri over at øgla han rir på synker kraftløst til jorden lik en kjempe på leirføtter.
Men E.s kunst handler ikke bare om forfall og destruksjon. I 1977 vant han 1. premie (nok et utkast ble også premiert) i Norsk kulturråds konkurranse om Skulptur i Lekemiljø. Stegosaurus, en stor skjelettkonstruksjon av en kamøgle, ble utført i tre og skal etter flere forflytninger plasseres i Torshovdalen i Oslo. Nok en øgle skal leveres til Lysejordet skole etter oppdrag fra Oslo kommune.
Det at E. stadig finner ukonvensjonelle løsninger slik som f.eks. en treøgle til lekeapparat og en planlagt bronseøgle som halvt flyter, halvt spaserer nedover en trapp (Lysejordet skole) vitner om hans antiholdning til det tradisjonelle skulpturbegrep. Rekken av dyr fra den norske fauna står i bronse over hele landet, men en slik reprodusering av skaperverket har aldri vært E.s vei. Likevel er det ikke det ondsinnede som er drivkraften. Snarere er det igjen den underfundige, humoristiske undertonen som skaper avstanden til det han ønsker å distansere seg fra.
Inspirert av konkurransen om utsmykking av plassen foran Konserthuset i Oslo viderefører han sin antiholdning til de betydningsfulle monumenter. Det er ikke bare på plasser, foran og i bygninger i inn- og utland vi finner hans øgler og hoder. Han plasserer dem også i fotomontasjer. Arbeidet med slike montasjer har ført til at han også har påtatt seg oppgaver med å lage bokomslag.
I det norske kulturbildet gjør E.s skulpturer et uvant inntrykk. Han har gjort antimonumentet til sin sak. Også rent formalt står han temmelig selvstendig. E. er verken bundet av den klassiske tradisjon eller av motepreget modernisme. Hans kunst forener humor, ironi og satire med et krasst samfunnsengasjement, en kombinasjon han er temmelig alene om innenfor dagens norske skulptur.
