Norvald Valand

V. malte portretter, landskaper, interiører og oppstillinger, i første rekke bygd på Chr. Krohgs koloritt og maleriske program. V. ble bemerket av Kra.-kritikerne allerede på Høstutstillingen 1919 og vårutstillingen i Chra. Kunstforening 1920, særlig for Stilleben (1920) av en blå kopp og en sitron. Under Paris-oppholdet 1921 foretrakk V. å studere på egen hånd. I Paris og den lille byen Charly-sur-Marne fant han fram til de sølvgrå toner med forsiktige valøroverganger som preget hans landskaper i flere år. V. bosatte seg deretter i Haugesund i 12 år under til dels vanskelige arbeidsforhold. Han malte en rekke portretter, bl.a. et av maleren Erling Merton, og flere lysfylte interiørstudier, som Husmannskjøkken (Haugesund Billedgall.). Våren 1933 flyttet han til Oslo, først og fremst for å gjenoppta kontakten med kunstmiljøet i hovedstaden. Med sin følsomme karakteriseringsevne og maleriske behandling av figurmotivet ble han snart en søkt portrettmaler. Han arbeidet i disse årene særlig med formproblemer og billedoppbygging, fremdeles med en dempet fargeskala. Bare blomsterbildene hadde et sterkere fargeregister. Etter hvert som han fant fram til en formal sikkerhet, ble koloritten også dristigere i landskapsbildene, som dessuten stadig mer ble hans hovedinteresse. Denne utviklingen spores fra de tidlige bilder fra Sørlandet, gjennom senere arbeider fra Valdres og de mange motiver fra Stabekk i Bærum og fram til den siste sommerens bilder fra Vågå i Gudbrandsdalen. V. arbeidet også med akvareller og blyantskisser, særlig med blomstermotiver, og laveringer, tusj og raderinger. Han malte dessuten en tid i olje i sort-hvitt, et tonemaleri hvor han oppnådde eiendommelige virkninger av maleriske valører. De siste årene skilte V. seg nødig av med sine bilder. Minneutstillingen i Haugesund 1944 over hans etterlatte produksjon var derfor representativ for det kunstneriske uttrykk han var kommet fram til.