H. var assistent hos professor Sverre Pedersen, Norges Tekniske Høyskole 1922–26, og ansatt i Oslo reguleringsvesen 1926–36. Han etablerte egen praksis i Oslo i 1936, fra 1969 i kompaniskap med Jan Bauck i firmaet H. & Bauck; 1979–81 også sammen med Torstein Ramberg i firmaet H., Bauck og Ramberg. Under 2. verdenskrig var H. ansatt i Brente Steders Regulering. H., og senere H. & Bauck, har oppført en rekke betydelige bygg i Oslo siden 1930-årene, og arkitektene må regnes blant de fremste i nyere norsk arkitekturhistorie. Det første betydelige bygg var Kringkastingshuset i Oslo, som han vant førstepremie med i konkurranse 1935, og som ble fullført 1946. Bygningen er komponert av tre lange parallelle kontor- og studiofløyer bundet sammen av en tverrstilt fløy mot sør. Med sine gode proposjoner og hvite, glatte fasader er bygningen blant funksjonalismens beste i Norge. Anlegget ble i 1973–74 utvidet med en tverrfløy i nord, der H. & Bauck demonstrerer sin evne til harmonisk komplettering av eldre arkitektur. Om- og tilbyggingen av Stortingsbygningen, Oslo, (1949–59) er et av få eksempler i nyere norsk arkitekturhistorie hvor det på en harmonisk måte har lyktes å føye en ny fløy til en eldre bygning uten å kopiere de eldre bygningsformene. De gule teglsteinsfasadene mot Karl Johans gt. og Wessels plass glir harmonisk inn ved siden av den gamle Stortingsbygningens sidefasader. Den indre ombyggingen, der den gamle gårdsplassen ble omgjort til sentralhall gjennom to etasjer, er en god løsning av kompliserte plassproblemer. Televerkets installasjonsbygning i Oslo (1965–66) er likeledes et meget godt eksempel på en heldig tilpasning til et eldre bygg, i dette tilfelle til Arneberg, A. og M. Poulssons Telegrafbygning (1916–17). Fjernsynshuset, Marienlyst, Oslo (ferdig 1969), viser arkitektenes evne til å løse oppgaver med kompliserte krav til planlegging og tekniske installasjoner.