Etter sin debututstilling i 1963 gav G. opp å male, og han har siden helt viet seg sort-hvitt tresnittet. Til å begynne med brukte han endevedstokker (Skrik, 1965), men gikk raskt over til langved (Samtale, 1966). G.s bilder handler helst om mennesker. Han arbeider gjerne ut fra en konkret opplevelse eller situasjon (Frans, 1967, vennen F. Widerberg; Fremad, 1969, opprør mot borgerlige idealer og autoritet; Det er vel ikke så farlig, 1972 - EF-debatten), eller en fortelling diktet i ord av andre (Sòga um kapergastane og deira våde-råm av H.H. Holm, 1968; The Doer of Good av Oscar Wilde, 1977), eller diktet uten ord av ham selv (En søndagstur ned til broen og hjem igjen, 1974). G. er fascinert av den fortløpende billedrekkens begrensninger og muligheter, og han er opptatt av de billedmessige virkemidler som ligger i kroppens mime og mellomrommene. Her spores Palle Nielsens innflytelse. De tidligste arbeidene minner med sin tette, flisete og urolige stil meget om Frans Widerbergs xylografier og tresnitt fra slutten av 1950- og begynnelsen av 60-årene. Etter hvert ble strekføringen enklere, roligere og mer systematisk, formene klarere og fastere, og fordelingen av massene og av de lyse og mørke partier ble mer poengtert. De første 15 årenes produksjon viser en klar utvikling mot stadig sterkere konsentrasjon om motivets hovedaksenter. Figurene står fram med få, omhyggelig valgte snitt, mot en mørk flate (The Doer of Good, 1977). G. ønsker å bevare mest mulig av den svarte platen, som han mener er tresnittets særegne karakter.