F.s hovedtema var figurbilder og portretter. Hun malte også landskap og en rekke lysfylte interiører og blomsterbilder. Formspråket var 80-årsmalernes naturalisme, men bildene viste også innflytelse fra læreren Puvis de Chavannes og fra dansk kunst, samt fra Anders Zorns begrensede fargeskala i 90-årene. Møtet med Oxfordbevegelsen i 1935 gav henne nye impulser, og koloritt og teknikk ble mer frigjort. Full malerisk utfoldelse nådde hun imponerende nok i 90-årsalderen. På separatutstillingen i Kunstnerforbundet viste bl.a. tre selvportretter hennes maleriske utvikling: en modifisert klassisk tradisjon i det kjølige Selvportrett (1910, Nasjonalgalleriet), en impresjonistisk friere og mer nærgående selvstudie fra 1929 og en flyktig antydende form i det siste portrettet Aldersgrense (1952). Etter sin debut i 1891 deltok hun nesten hvert år på Høstustst. fram til 1956. I 1905 startet hun Malerinneforbundet og i 1928 Bildende kunstnerinners forbund.