Martha Præsttun

P. visste tidleg at ho ville bli malar, og ho tok kveldskurs i teikning samstundes som ho gjekk på middelskulen. Men for å ha eit trygt levebrød utdanna ho seg til diakonisse etter å ha arbeidd eit år som bud, tatt examen artium, vikariert som teiknelærar og vore 3 månader i Paris. Yrket kravde sitt, og først på 1950–60-talet byrja ho stilla ut bilde offentleg. I fleire år gjekk ho på Studieatelieret om vinteren og vikarierte som sjukepleiar rundt om i landet om sommaren. Som malar følte P. seg mest heime i den konstruktivistiske tradisjonen. Det er komposisjonen og abstraheringa som er det sentrale i hennar landskaps- og figurmaleri. Samstundes er det stor stilistisk variasjon i produksjonen hennar, og motiva spenner frå portrett og natur til byprospekt og religiøse scener. I tillegg til olje- og akrylmaleri har P. arbeidd mykje med mosaikk. Ho fekk svært positiv mottaking på sine første utstillingar, men endringane i kunstlivet på slutten av 60-talet minka interessa for den kunsttradisjonen og den generasjonen ho tilhøyrde. P. innsåg at kunsten kunne aldri bli nokon leveveg. Ho gjekk difor attende til sjukepleien og held opp med å senda bilde til utstillingar.