W. begynte sin virksomhet som skulptør med aktfremstillinger og portretter. Disse genrene hadde en dominerende plass i Per Palle Storms undervisning, men hennes formspråk kom, med sin realistiske karakter, til å avvike fra lærerens akademiske naturalisme. Allerede på hennes første utstilling i Billedhoggerhuset, Oslo, kom dette til uttrykk. Senere skulle W. først og fremst bli fremhevet for sin evne til individuell karakteristikk av modellen, noe man så av bystene på den egentlige debututstillingen i Galleri Tanum i 1975 (Kjell Askildsen, Thomas Mürer). Utnyttelsen av betong-materialets særegne karakter ble også bemerket. W. har villet sprenge den tradisjonelle, eksklusive skulpturens grenser. Derfor begynte hun å arbeide i mindre formater fra midten av 70-åra. Motivene var ofte hentet fra arbeidslivet. I motsetning til den tradisjonelle heroisering hos f.eks. Jules Dalou og Constantin Meunier, la W. an på å innfange en hverdagslig karakter i skildringen. Typisk i så måte er hennes Tunnelarbeidere (1980), der to stående mannsskikkelser i ledig samtale er modellert med en livlig overflatevirkning. Røffere er fremstillingen i den enbente Krigsseiler, som stirrer indignert opp fra krykkene. W.s engasjement har også vært knyttet til innen- og utenrikspolitiske konflikter, og hun har laget typer og små grupper som understreker det heroiske ved samenes, afghanernes og palestinernes kamp for sine rettigheter. På gruppeutstillingen Oslo - Oslo 1981, viste hun legemsstore punkere i bemalt betong, og sjelden har et materiale fungert så talende som i skildringene av representantene for denne fargerike asfaltklanen. Ved siden av skulpturene har W. også en omfattende praksis som illustratør og tegner, og også i dette mediet stammer en hoveddel av motivene fra arbeidslivet.