V.s religiøse interesse og elevforholdet til faren førte henne tidlig inn i kirkekunsten. Allerede som 18-åring laget hun sin første altertavle, til Nordre Osen kirke i Årmot. Siden gjorde hun alterbilder og glassmalerier til en lang rekke kirker og kapeller. V. hadde et opplagt talent for kirkekunst og monumentale, dekorative oppgaver gjennom sitt gode blikk for farger og linjer. Dette kommer tydeligst fram i hennes livsverk, dekorasjonene til Lovisenberg kirke, Oslo. De første glassmaleriene, til korets fondvegg, var ferdig i 1946. De siste, til sydskipet, ble ferdige til kirkens 60-årsjubileum i 1972. Glassmaleriene, som henter sine motiver fra Bibelen, er i likhet med V.s øvrige kirkekunst preget av stilisering og klar avgrensing av fargeflatene gjennom en kraftig linjeføring. Fargene er sterke og lysende. I fresken Himmelstigen i gravkapellet i samme kirke er utformingen mer detaljert og fargene mer gjennomsiktige.
V.s malerier og tegninger har noe av den samme stiliseringen som glassmaleriene, men er mer naive i formen. Det naive og forenklede er også typisk for V.s skulpturer, som for eksempel i Lite havbarn som rir på en delfin. Gruppen stiger opp av en diffus sokkel, og barnet og delfinen trer fram gjennom en skarp, men grov profil. I senere arbeider, som Barn og krokodiller og Hvilende kvinne (bronse, Minnelunden, Østre Aker kirke, Oslo) utnytter V. sine egenskaper i retning av mer monumentale og dekorative skulpturer. Hvilende kvinne er dessuten preget av en rolig og mediterende skjønnhet i den liggende kvinnefigur. V. fullførte Per V.s glassmaleri til Frogner kirke og restaurerte flere av Emanuel Vigelands glassmalerier, bl.a. i Oscarskyrkan, Stockholm (1970/75).
