K. debuterte på Høstutstillingen i 1907 med litografiet Kamp mellem Hunde og Ulve efter Johannes Fyt 1652 i Kunstmuseet uten å vekke oppmerksomhet. Det var først ved Høstutstillingen i 1910 at kunstkritikeren Jappe Nilssen i Dagbladet bemerket at hennes landskapsmaleri, Fra Savallen, vidnet om en forbausende modenhet og betydelige evner. K. malte akt, stilleben og interiører. Men det var med sine landskapsskildringer hun gjorde seg bemerket. Hønsegaarden (Høstutstillingen 1914) ble betegnet som en av utstillingens overraskelser. Motivet, som var hentet fra Danmark, viste en hønsegård ved siden av en gammel rød låve. Koloritten var forenklet, holdt i grønne, teglsteinsrøde og gråsorte toner, noe som gav en fin avstemt helhetsvirkning. Hennes senere arbeider preges av denne fargeholdning og et forenklet formuttrykk. Dette gav bildene både friskhet og en personlig karakter.
K. søkte stadig etter nye uttrykksformer. Bildene bærer preg av eksperimentering, og kvalitetsmessig er produksjonen noe ujevn. K. var uavhengig av tidens stilretninger, noe samtiden også bemerket. Med årene ble hennes koloritt mer nyansert; med større lysstyrke og mettede farger. Pola Gauguin uttalte i forbindelse med K.s separatutstilling i Kunstnerforbundet i 1922 at bildenes formale verdier ikke hadde utviklet seg i samme grad. Komposisjonen var som oftest godt oppbygd, men detaljene svekket helheten. K.s beste arbeider ble malt under studieopphold i Frankrike, f.eks. Platanallé og Sydfransk klosterhage (begge 1921, Nasjonalgalleriet, Oslo). Grunnet alvorlig sykdom var K. fra 1922 lite produktiv.
