Allerede i studietiden holdt R. sin første separatutstilling. Meget tidlig kom det karakteristiske ved hennes skapende arbeid til syne, et stort pågangsmot når det gjaldt å løse stadig nye arbeidsoppgaver og vilje til å gi seg i kast med ulike materialer. Fra tidlig i 20-årene utførte hun hoder og figurer i gips for støping i bronse, messing eller hugging i granitt. Hun laget også skulptur i kleberstein og skar i tre. R. arbeidet parallelt med portretter, kirkekunst, fontener og med barnefigurer, akter og grupper. Det synes som om hun tidlig fant sin form som senere har endret seg lite: en forenklet realisme der organiske former bygges opp av klare plan på en nøktern og saklig måte.
Den gamle norske treskjærerkunsten kan ha vært av betydning for R.s dekorative kirkekunst. I 1931 laget hun en polykrom altertavle i tre til Otterøy kirke. Den er skåret i kraftig relieff. Motivet, hyrdenes tilbedelse, er fremstilt i en enkel, fortellende stil, grupperingen av figurene er strengt geometrisk. Fargeskalaen er kraftig og enkel. Hun vendte flere ganger tilbake til treskulpturen, i 1950 da hun laget flere figurer til komplettering av et middelaldersk alterskap i Vevring kirke og i 1958 da hun laget et malt trerelieff til Årdal rådhus. Et av hennes hovedarbeider er altertavlen i Lillehammer kirke (1961). Den er skåret i afrikansk furu og malt i en dempet fargeskala. Kristus i Getsemane er her fremstilt med enkel kraft og stramme konturer. Interessen for farget skulptur førte imidlertid til eksperimenter med et annet materiale, glasert terrakotta. R. utviklet i løpet av 30-årene ved selvstudium, stor håndverksmessig dyktighet når det gjaldt de ulike tekniske problemer. Hennes utstilling i 1941 bestod overveiende av keramisk skulptur. Blant hennes tidlige arbeider i dette materialet kan nevnes fire relieffer til Oslo Rådhus-konkurransen 1936, en skulptur og flere relieffer til M/S Oslofjord (1938) og en skulptur av St. Franciscus (1941, Kunstindustrimuseet i Oslo). Disse figurene i relieff mot en naken flate er ofte noe grove og primitive. De dekorative og kraftige fargene synes her viktigere enn det plastiske. Men i de senere keramikkarbeider, som f.eks. altertavlen til Lisleherad kirke, og i tre relieffer til Notodden gravkapell (begge 1955), har figurene fått en annen dimensjonering, de er slankere med mykere organisk rytme. Behandlingen av bakgrunnen er rikere og grupperingen er ledigere. Også fargene ble lysere og mer dempet i denne tiden, f.eks. i Bruden pyntes (1951, Nasjonalgalleriet, Oslo).
Ved siden av de monumentale og dekorative tre- og keramikkskulpturer, har R. i hele sin aktive tid som billedhugger vært opptatt av portrettet. Hun har laget både byster, medaljer og medaljonger til minnesteiner og i et enkelt tilfelle en helfigur. Den siste, Amalie Skram-statuen (bronse 1949, Bergen) er et stort og ambisiøst verk. Den over 2 m høye kvinnefiguren er fremstilt i sin tids drakt, gående mot vinden. Formspråket er enkelt og realistisk med poetiske overtoner, og det er fine rytmiske forhold i kropp og klær. Det karakterfulle ansiktet sammen med den aktive holdningen, gir en tolkning av Amalie Skrams personlighet og livssituasjon.
Portrettbystene viser at kunstneren har hatt en solid håndverksmessig innstilling til oppgaven. Hun har også et godt tak på personkarakteristikken, selv om formen ikke alltid er like gjennomarbeidet. Bystene av Thor Kielland
(terrakotta 1951, Kunstindustrimuseet i Oslo), Anders Bugge (terrakotta 1953) og Finn Krafft (bronse 1966, begge Riksantikvaren) er betydelige arbeider med treffende karakteristikk. I særklasse står et portretthode av Åsmund Esvald (terrakotta 1951) med sin innlevelse og følsomhet i formgivningen. Blant portrettene i det minste format, bør fremheves medaljene av Theodor Petersen (1946) og Haakon Shetelig (1947). For sin medalje av Edvard Drabløs (1967) fikk R. 1. pris på biennalen i Arezzo 1968. Avgjørelsen var begrunnet med at den viste en stringent gjennomførelse av den typiske oppfatning av medaljen, en robust og sikker plastisk utførelse, kombinert med en spesiell intensitet i uttrykket.