P. var assistent hos arkitekt Carl Westman i Stockholm fra 1905 til han i 1909 opprettet eget kontor i Kristiania. Han samarbeidet med arkitekt Arnstein Arneberg om enkelte større arbeider 1914–51, bl.a. Oslo rådhus. Sønnen Esben var ansatt ved kontoret hans 1932–36 og var kompanjong 1936–44; sønnen Anton P. var ansatt fra ca. 1944 og drev kontoret videre etter P.s død. P. virket som lærer ved Det norske arkitektakademi, Kristiania 1923–26.
P. var en av Norges fremste og mest markante arkitekter i første halvdel av 1900-tallet. I de fleste av hans arbeider finner man en tettbygd form med gode proporsjoner som gir bygningene en særpreget fasthet og tyngde. "Karslig" og "mandig" er adjektiver som ofte har vært brukt om hans arkitektur, ikke minst av ham selv. Plassering og dimensjonering av dører, vinduer og andre bygningselementer er vanligvis meget sikkert og harmonisk innpasset i helheten samtidig som bygningene ofte er dyktig tilpasset landskapet. P. regnes som en av skaperne av den nye nasjonale arkitektur i begynnelsen av århundret og som en av brobyggerne over funksjonalismen til etterkrigstidens mer nasjonale arkitekturstrømninger. En forutsetning for denne nyskapingen hos P. og mange av hans samtidige ligger imidlertid i læreårene i Sverige, hvor man brøt med sveitserstil og dragestil tidligere enn i Norge. Ved Carl Westmans kontor kunne P. på nært hold følge videreutviklingen av anglosaksiske og tyske boligideer for svenske forhold og i pakt med svensk bygningstradisjon. P. fikk også med fra Sverige en formfølelse for sammensmeltingen av forskjellige bygningsvolumer, preget av den internasjonale art nouveau. Denne svenske bakgrunnen er tydelig i de fleste av P.s arbeider fra de første 10–15 årene i Norge, men han har tilført spesifikt norsk materiale i detaljeringen, hentet bl.a. fra studiereisene i Gudbrandsdalen I tillegg til Westman fremhevet han selv særlig Gerhard Munthe som betydningsfull for sine arbeider, men også Erik Werenskiold og direktør Hans Aall ved Norsk Folkemuseum. Tilknytningen til Lysakerkretsen var således meget nær, og han bodde på Lysaker 1912–40. Munthes innflytelse ser man særlig i den særpregede ornamentikken Arneberg og P. utviklet i Telegrafbygningen i Oslo og senere i Oslo rådhus, og som de begge ofte benyttet i egne arbeider. Også den har svensk bakgrunn, men er "nasjonalisert" og ispedd gotiske elementer. Werenskiold fikk betydning spesielt gjennom illustrasjonene til folkeeventyrene og Jonas Lies Familien på Gilje, hvor han hadde "gjennoppdaget" den gamle norske storgård og embetsmannsgård.
P. er etter hvert blitt særlig kjent for sine herskapelige eneboliger, men han fikk først ry gjennom en rekke prosjekter innen sosial boligbygging. Allerede samme år som han etablerte seg i Kristiania i 1909, vant han 3. premie i Polyteknisk Forenings konkurranse om Egne-hjem for arbeidere, og i Norges Vels og Emigrasjonsselskapets konkurranse om landarbeiderbruk (1910–11) vant han de tre første premiene for bruk i fjellbygder og 2. premie for bruk i kystbygder. Her var det en påtagelig innflytelse fra de siste ti års arbeider med Egne-hjem i Sverige, ikke minst fra Ragnar østbergs publikasjon Ett hem (1905), selv om fjellbygdsbrukene har et umiskjennelig gudbrandsdalspreg i detaljeringen. Ideene fra prosjektet i Polyteknisk Forenings konkurranse utviklet P. videre i Norsk Hydros engere konkurranse om Egne-hjem på Rjukan (1912–13). Her ble etter hvert oppført 64 boliger etter flere forskjellige av P.s vinnerprosjekter. En enklere detaljering og utforming i mer direkte overensstemmelse med tyske og engelske forbilder preger rekkehusene i Nitedals Tændstikfabriks arbeiderkoloni i Grenseveien i Oslo (1912 og senere). Et hovedverk og samtidig hans største boligprosjekt er Lille Tøyen hageby i Oslo (1916–22) med småleiligheter i rekker, oppført i to etasjer med fasader av slemmet tegl i barokk-klassisistisk stil. Anlegget bygger på engelske og nederlandske forbilder og er variert utformet med vekslende lengder på husrekkene, forskyvninger og skiftende utforminger av inngangspartier og murdetaljer. P.s øvrige arbeider i denne første perioden representerer nasjonal stil inspirert bl.a. av 1700-talls panelte byhus som i Madserud allé 32 (1912) og den nordiske nybarokken, som i murvillaene Fredrik Stangs gt. 16 (1915–16) og Sophus Lies gt. 5 (1916). Ofte benyttet han, som i sistnevnte hus, en rektangulær hovedform i to etasjer med valmtak. Den nordiske nybarokken er tydelig i det tårnaktige kontorbygget Karl Johans gt. 1 (1917–19), men ornamentikken er også sterkt personlig med røtter i gotiske og barokke former.
P. slo aldri over i den vanlige internasjonale nyklassisismen i 1920-årene, men han tegnet etter hvert enklere og mer rettlinjete bygninger og ornamentikken ble sterkt redusert, som i Oksenøen bruk (1918–20), Ål kapell (1929) og villaen Jonsrudvn. 3 (1923), den siste med fremtrukne, liseneaktige veggpartier mellom hver vindusakse på langsidene. Den tunge karakteren er fremhevet med svart, jernvitriolbehandlet tømmermannspanel. I 30-årene leverte P. flere arbeider som delvis var preget av funksjonalismen, f.eks. villaene Kristinelunds vei 7 (1930) og Anne Maries vei 16 (1930), men først og fremst er dette tydelig i større forretningsbygg som KNA-hotellet, Oslo (1932) og det sylindriske kontorbygget Drammensvn. 314 (1933). Etter 2. verdenskrig ble det igjen gitt rom for mer romantiske retninger som i det særpregete sommerhuset for H. Lepsøe ved Grimstad (1953–54), plassert på tvers av en fjellkløft med adkomst gjennom en passasje i underetasjen og med en uvanlig ornamentert portal. Den samme stilutvikling som her er beskrevet, gjenspeiles i det store og langvarige arbeidet med prosjektering og bygging av Oslo rådhus (1916–51) sammen med Arnstein Arneberg. En gruppe særpregete større landsteder utført i laftet tømmer er tydelig nasjonale i valg og behandling av bygningsmaterialet. Det gjelder Slethollin i Numedal (1915), Bjørgum i Setesdal (1921) og hovedfløyen i Toresplassen på Krokskogen (1934). De to første er svært spesielle i sin uvanlige kombinasjon av norsk tømmer med palladianske trekk som streng symmetri og fremstikkende lavere sidefløyer. En annen gruppe landsteder er, med sin ledigere gruppering av forskjellige bygningsvolumer, inspirert av den engelske arkitekten Edvard Lutyens, mens formspråket for øvrig er hentet fra norske gårdsbruk. Dette gjelder alle hans egne boliger Gullia på Lysaker (1912), landstedet Breskeroe ved Møsvatn (1919–43) og Herrodd på Nesøya (1919–40), men også Lysebu på Voksenkollen (1949–56). P.s kirker på Dombås (1939) og Kvam (1952) slutter seg til den lokale korskirketradisjon. Mer spesiell er Ål kapell (1929) med kvadratisk hovedform i planen og et kraftig aksentuert sentraltårn. Ideen ble videreutviklet i prosjektet for gjenreising av Vrådal gamle kirke (1946) og til slutt i den sponkledte Gravberget kirke (1956). Der løftes et spisst pyramideformet spir av fire pillarer over midten av det høye pyramideformede taket som en organisk del av helheten. Interiøret er i stor grad preget av dekorasjonsmalte og mer tradisjonelle 16- og 1700-talls former, men har fått en spesiell karakter med midtgang orientert diagonalt i det kvadratiske kirkerommet. Det gir en lengdevirkning som igjen motvirkes av galleriene langs alle fire vegger. Gravberget kirke er med sine forskjellige, varierte og delvis sammensmeltede former et hovedverk i norsk 1900-talls arkitektur og representerer på mange måter en syntese av P.s virke som arkitekt. Se også Arnstein Arneberg.
