Etter yrkesskolen på Voss kom D., 18 år gammel, i lære hos treskjæreren L. Kinsarvik i Hardanger, der han utmerket seg som Kinsarviks dyktigste elev. Det var stort sett turistartikler som skrin, papirkniver o.l. de skar. I 1888 drev han for seg selv i Hardanger og skar bl.a. turistartikler i Eidfjord i sommersesongen. Året etter videreutdannet han seg ved Bergens tekniske skole. Så drev han en tid et verksted i Bergen sammen med Sundvoll, en annen Kinsarvik-elev. De leverte bl.a. arbeider til Gamlehaugen og utførte arbeider for møbelsnekker Knag i Bergen, alt etter andres tegninger. I 1893 deltok han på Verdensutstillingen i Chicago. Han fikk et stipend, reiste selv over og fikk solgt alt. I 1901 flyttet han tilbake til Voss og etablerte verksted der. I 1905 ble han styrer og førstelærer for Vestlandske Kunstindustrimuseums Snedker- og Træskjærerskole som etablerte seg i D.s verksted. Han sa opp stillingen i 1912. I 1919 reiste han med stipend til Västerås der han i 3 måneder fikk undervisning ved Byggmästerskolan. I 1921 startet han Norsk kunsthandverksskule på Voss, som han bestyrte fram til 1935. Skolebygningen er tegnet av D. selv. På sin 85-års dag åpnet han sitt eget museum på Voss.
D. forlot snart massefremstillingen av turistvarer, og hans hovedinnsats ble møbler. Han leverte flere store møblementer, bl.a. til forsamlingssalen i Luster Sanatorium, Sogn; til bondeungdomslaget "Ervingen's" lesestue, Bergen; og til Fosna Maallags kaffistove, Kristiansund, alt etter egne tegninger. D.s ornamentikk forandret seg noe i tidens løp. I hans tidlige periode var ornamentikken basert særlig på den førkristne flettverks- og dyreornamentikken, som han prøvde å videreutvikle. Han brukte og mye figurfremstillinger og fantasifulle masker og skapte egne fantasidyr; særlig karakteristisk var et bekronet dyr med lang, svunget hals. De frodige komposisjonene dekket mesteparten av møblenes flater. Senere ble bruken av ornamenter mer beskjeden, også flaten ble nå viktig. Flettmotivene var stadig i bruk, mens de frodige fantasidyrene vek plassen for en hyppig bruk av kvinneansiktet som motiv. Hans interesse var nå mer rettet mot den norske folkekunsten enn mot de førkristne former og motiver. Etter hvert begynte han å male møblene sine, med blått som hovedfarge.
D. drev ikke bare med møbelkomposisjon, han tegnet også hus, komponerte utkast til smijernsarbeider og tegnet utkast til gravmonumentet over Bergsli-kunstnerne på Voss. Dessuten tok han i 1933 opp sviteknikken, noe han benyttet seg mye av i den etterfølgende tid, både på møbler, i kombinasjon med fargelegging, og på mindre ting som fat og skjeer. D. er òg kjent for skinnbrev og feler. Han laget et stort antall feler, hvorav noen med påtusjet motiv.
I det hele var D. en glødende representant for en nasjonal stil. Gjennom studier av vikingtidens ornamentikk, og i de senere år særlig den norske folkekunstens former og motiver, ville han prøve å skape en norsk riksstil, som han kalte det, basert på de tradisjonelle og velprøvde norske former og ornamenter, tilpasset den moderne tids krav. Av alle utøvere av denne stilretningen må D., ved siden av Kinsarvik, sies å være den som har gitt stilen den mest personlige utforming.
