J.s uttrykksform speiler innflytelse fra dadaisme, pop-kunst og fotorealisme, og fra 60- og 70-årenes ungdomskultur generelt. Gjennom tegninger, collager, montasjer, assemblager og malerier kommer ofte et ironisk og anarkistisk samfunnssyn til uttrykk, slik det var vanlig i 1960-årenes internasjonale kunststrømninger. I Industrial design - Ode til Man Ray (1974) spores dadaismens innflytelse i en konstruksjon som funksjonsmessig syns ubrukelig. Så vel samfunnet generelt som aspekter ved det etablerte kunstliv angripes i denne typen arbeider. Foruten trekk fra undergrunnskulturen utnyttes virkemidler fra reklame og tegneserier. Innholdet formidles likevel på billedkunstens premisser, og med årene spiller det rene maleri en stadig større rolle i J.s produksjon. Inspirasjon fra fotografi anes riktignok også, men det siktes gjerne mot andre virkninger enn den fotorealisme som kjennetegner arbeidene av bl.a. Dag Fyri og Terje Moe. Kolorittens betydning for J.s uttrykksform er særlig tydelig i hans gouacher med innslag av collage og sprøyteteknikk. Da han i 1978 viste slike i Oslo, bestod motivene av portretter av motkulturens helter, f.eks. Begrav meg levende i en blues (Janis) eller Pønk (begge 1978). Gjengivelser av Frihetsgudinnen, ryttermonumenter og de første astronauter ble omformet til anti-monumenter. Her tiltrekkes imidlertid oppmerksomheten like mye av den frie, ekspressive uttrykksformen som av innholdet. I flere store malerier ble det ledige, maleriske anslaget tilført markante innslag av fotorealisme. Virkningen oppnås her gjennom en karakteristisk opprading av småbilder på den samme flaten, som i kolossale fotoalbum. De enkelte motiver kan forbindes og assosieres mer eller mindre fritt, og utgangspunktet fins trolig i tegneserier og i nyhetsmagasinenes sider med fotoreportasje. Slik fremstiller Det store løvetannbildet (1980) løvetann som vokser opp for deretter å visne. Fremstillingens småbilder nærmer seg en filmatisk sekvens, og maleriet kan tolkes som en hyllest til naturens livskraftige uregjerlighet, og til det ukuelige overskuddet i menneskets psyke. I andre større malerier, til dels formet som sirkler og lunetter, har J. skildret verdens truede økologiske balanse. Han har skapt parafraser over masseproduserte malerier og i større portretter skildret seg selv og enkelte jevnaldrende kolleger. Sammen med to av disse, Petter Brønn og Magne Rudjord, dannet J. høsten 1975 Gruppe Elg, som senere har presentert seg på utstillinger i Bergen, Oslo og Trondheim. Medlemmene har gått sammen på Kunstakademiet og gir uttrykk for samme anarkistiske ideologi. Gruppen arbeider med collage, assemblage og konseptkunst, foruten med mer tradisjonelle billedformer. Humor og satire inngår i deres til tider krasse angrep på samfunnsforeteelser. Istedenfor presentasjoner bare av beslektede enkeltarbeider, legger gruppen vekt på en samlet virkning av de ulike gjenstandene. Mens Rudjord fremstår som gruppens estetiker og Brønn som dens mest konsekvente og internasjonalt orienterte eksperimentator, er J. gjerne den mest utpregede maleren og tegneren i tradisjonell betydning. J.s kunstsyn har kommet til uttrykk i uttalelser om at kunstnere til tider bør gå over i annen virksomhet, og han har stilt seg skeptisk til billedkunstens muligheter for anvendelse i direkte politisk sammenheng.